Potetproblemet
Om man skal definere hva sykepleie egentlig er, bør man høre på hva sykepleierne sier, ikke se på hva de gjør, mener Liv Bjørnhaug Johansen.
Om man skal definere hva sykepleie egentlig er, bør man høre på hva sykepleierne sier, ikke se på hva de gjør, mener Liv Bjørnhaug Johansen.
Pasienten er rød på setet, og som kliniker eller forsker må du avgjøre om skaden skyldes trykk, fukt eller en kombinasjon, skriver forskerne Edda Johansen og Ida Marie Bredesen.
Et sykepleierløft trenger ikke koste skjorta. Tvert imot, det kan lønne seg, skriver forbundslederen.
Smerter, infeksjoner og amputasjoner. Det er ikke bagateller elendig sårbehandling fører med seg, skriver temaredaktør Liv Bjørnhaug Johansen i denne lederartikkelen.
Liv og død og sykdom og mennesker og jobb og barmhjertighet går i denne jobben over i hverandre. Slikt lar seg ikke enkelt kategorisere og plassere.
Hvor langt skal og bør man fortsette behandlingen av et arr? Og hvem bør bestemme når utseendet på arret er akseptabelt? Helsepersonell eller mennesket med arret? spør artikkelforfatteren.
Hva slags informasjon får vi når vi forsøker å tallfeste følelser? spør Liv Bjørnhaug Johansen.
Vi må innse at det finnes dårlig sykepleie og diskutere hva som er god sykepleie, skriver Edith Roth Gjevjon, ny redaktør i Sykepleien Forskning.
Livet er skjørt. Plutselig skjer det noe som snur livet på hodet. Noe som egentlig bare skjer andre, og ikke en selv. Men det skjedde meg. Og jeg lærte noe av det.
«Hva vil folk si?» er kjent tanke og bekymring blant mange med minoritetsbakgrunn. Derfor er også frykten for sladder stor. Og de som berøres, får både fysiske og psykiske plager.
Flere av våre brukere forstår svært lite norsk. Derfor er det en stor fordel at jeg har vært på utveksling i en annen kultur, skriver Synne Tonil D. Bussesund.
Det er stor mangel på sykepleiere på enkelte sykehjem og vanskelig å oppdrive kvalifiserte søkere til ledige stillinger i kommunehelsetjenesten. Kanskje vi bør organisere oss annerledes?
Jeg tar gjerne en prat, ruller hår eller tilbereder middag for pasientene. Og får jeg samlet alle løse tråder og landet en pasient, gir det meg en sykt god følelse. Men jeg klarer det ikke alene.
Landsgruppen for intensivsykepleiere i Sør-Trøndelag mener ledelsen ved St. Olavs hospital fratar dem muligheten til å utføre en faglig forsvarlig jobb. De hevder at kutt i overlappingstid går på bekostning av pasientsikkerheten.
Det er valgår, og lønnsoppgjøret får et lokalt bakteppe. 2019 byr på kommunevalg, fylkestingsvalg og landsmøte i NSF. Hva kan gå galt?
Valgår byr på mange muligheter for politiske diskusjoner, ikke minst for fagforeninger. NSF er både profesjons- og fagforening og har derfor en stemme for mange. Sykepleiere er mangelvare over alt og er en av de viktigste bærebjelkene i helsevesenet ifølge de fleste partiene, med et mulig unntak av Venstre. Det minste regjeringspartiet er muligens mer opptatt av «å anerkjenne de uorganisertes rettigheter».
NSF skal arbeide for sykepleieres vilkår og rettigheter i en virkelighet hvor konteksten altså er mildt sagt noe ulik. Både landet rundt, i kommunene generelt og i tariffområdene spesielt. Det er ingen enkel oppgave å være tydelig og lettfattelig overbevisende med våre budskap. NSF må ha ulike strategier og veier til målet i de ulike områdene. Felles for dem alle må være at våre folk, medlemmer og tillitsvalgte i den enkelte virksomheten opplever fokus og får beskrive løsningsforslag. Lokalvalg er tiden for den store lokale samtalen. Min erfaring er at politiske stemmer er lydhøre, og særlig nå.
Så får vi se hvor lydhøre vi selv er i november, når Norsk Sykepleierforbund inviterer til landsmøte. En av sakene som skal behandles er vår revisjon av vårt eget prinsipprogram. Forbundsstyret ivaretar at forrige landsmøte vedtok å være på tå hev overfor alle forsøk på å presse arbeidstid- og arbeidsbetingelser for helsevesenets bærebjelke.
I inneværende landsmøteperiode er arbeidstid kanskje den heteste poteten, og vår egen forhandlingsavdeling inngår flere avtaler som avviker fra tariffavtalene vi inngår. Det skjer etter søknad og som en følge av lov- og avtaleverk.
Selv har jeg reagert på en avtale som i Trondheim gir mulighet for 14,5 timers jobb i en sone i hjemmesykepleien. Blir doble vakter ny normal? Så får jeg kraftig kritikk fra ansatte ved vårt hovedkontor og sentrale tillitsvalgte. Det oppleves merkelig.
Jeg stilte til valg ved forrige landsmøte med løfte om å være en tydelig talsperson for forsvarlig arbeidstid. Jeg snakket om retten til å oppnå åtte timers egen søvn for den som skal hjelpe andre. Å få kjeft for å levere det jeg har lovet landsmøtet tåler jeg godt. Det er en del av min kontrakt med dem som har valgt meg inn i dette. Det var faktisk alle. Jeg gjør mye for å være tilliten verdig.
Redaktøren for Tidsskriftet Sykepleien, Barth Tholens, skrev i januar 2018 en lederartikkel som flere bør ha i minne før årets mellomoppgjør … men penger er ikke å forakte heller … Årets oppgjør utføres i et klima av flere valgkamper og løfter. NSF skal fortsatt forhandle som en del av Unio.
Et viktig spørsmål blir da: Ser lærerne at det koker i norsk helsevesen? Forstår Utdanningsforbundet at Unio må fremme krav om mer enn deres lønnsutvikling? Får vi et lønnsoppgjør med trykk også innen kommunene, eller et oppgjør som påfører oss kroniske trykksår?
Decubitus kan forebygges. Ubehandlede trykksår gir alvorlige komplikasjoner. Fortsettelse følger ...
Som sykepleierstudent er jeg oppmerksom på hva som skrives om yrket i mediene. Jeg og mine medstudenter registrerer mye negativt. Hvorfor skrives det så lite om de positive sidene ved yrket?
Det er viktig at vurderingsskjemaet er lett å forstå og enkelt å bruke, skriver intensivsykepleier Marita Melbye.
Det er godt at kompetente kolleger, med ny giv og tomme blærer, kommer og overtar for en, så man kan kople ut før neste skift. Selv om det bare er noen timer til.
Jeg har alltid følt meg nærmest kjernen av sykepleien når jeg tar noe vekk.
De små forandringene forteller meg at det er noe i gjære. Herr Hansen lokker frem detektiven i meg, skriver Caroline Boda Sakariassen.
Dårlige lønninger, dårlig ledelse og høyt arbeidspress gjør at sykepleiere ønsker å skifte jobb. Dette er i grunnen gammelt nytt. Jeg tror at det er på tide at vi endrer vår tankegang.
En medlemsundersøkelse NSF utførte blant sine medlemmer i 2018, viser at 15 prosent ikke lenger ønsker å jobbe som sykepleier. Dette bekymrer Eli Gunhild By. Hun synes det er alarmerende, og med rette. Men, er det nytt? Jeg har jobbet i helsevesenet siden jeg var 19 år gammel. I år fyller jeg 48. Og jeg mener jeg har opplevd det meste av omstillingsprosesser, innsparinger, høy arbeidsbelastning og så videre.
I alle år har det vært snakk om dårlige lønninger. At vi blir utbrent på grunn av stor arbeidsbelastningen og dårlig ledelse. Politikerne, forbundet og alle direktørene i det norske helsevesenet skjønner ikke at dette er et kronisk problem. Jeg tenker at hvis vi blir overrasket av resultatet av medlemsundersøkelsen, er vi naive.
Når medlemsundersøkelsen viser at sykepleiere slutter på grunn av lav lønn, dårlig ledelse og høy arbeidsbelastning, tenker jeg at dette er gammel vin i nye flasker. Jeg er ikke overrasket i det hele tatt.
Når byråkratiet kommer med et dårlig forslag, får det meg til å tenke at de ikke kjenner feltet. At de ikke har innsikt i hvordan vi faktisk jobber på en avdeling. Hva det vil si å hjelpe til med et tungt stell eller trøste en pasient som har det veldig vanskelig. Sjeldent (aldri) blir vi, som jobber som sykepleier, invitert til å komme med forslag til endringer. Hvordan vi kan endre måten vi jobber på.
Per i dag sitter en sykepleier mer foran pc-en enn de har kontakt med pasienten. Statistikkene er viktig, sier byråkratene, og jeg skjønner det. Tall er viktig. Men jeg synes balansen er borte. Vi må gjøre mer og mer arbeid for mindre og mindre penger under økende press. Det er ikke slik at jeg legger all skyld på byråkratiet, men basert på den erfaringer vi – på gulvet – sitter med, ser man også situasjonen fra et annet perspektiv.
Sykepleiere med høyskoleutdannelse er også attraktiv i mange andre sektorer enn, for eksempel, sykehus. Du trenger ikke å ha tatt en universitetsutdannelse for å skjønne det. Så hvis en sykepleier får bedre lønn og bedre vilkår, er det heller ikke vanskelig å forstå at sykepleiere velger bort tredelt turnus med dårlig lønn.
Er vi for snille og ikke slå i bordet, skjer det heller ingenting. Når det kommer en ny medlemsundersøkelse neste år, tipper jeg at resultatet blir det samme, eller verre. Så lenge vi har ledere som ikke vet hva jobbene våre går ut på, og så lenge vi ikke slår i bordet, så skjer det heller ingenting.
Jeg tror at det er på tide at vi som yrkesgruppe endrer vår tankegang. Vi har fortsatt Florence Nightingale sin aura rundt oss. Jo, vi skal være stolte av yrke vårt, og vi skal stå for mye kunnskap og innsats. Men det på tide at vi får bedre betalt og at betingelsene blir bedre. Og at vi får det bedre på jobb. Vi må slå mer i bordet!
Hvis vi gjør det, tror jeg at vi få et mer positivt resultat på medlemsundersøkelsen. Og at flere sykepleiere fortsetter å jobbe i dette fantastiske yrket vi har.
Det jeg kan gjøre, er å vise henne at hun ikke er alene, vise henne de små stripene av lys som skinner inn.
Som student ønsker jeg meg en fremtid som gir sykepleiere trygghet til å gi god helsehjelp til menneskene som trenger det. Slik er det ikke i dag, skriver Anne Charlotte Myrvold.
Den som ønsker å forstå kuttplaner, konsulentbruk, målemani og rapporteringsbunkene som hoper seg opp i norsk helsevesen, må også forstå forskjellen på et helseforetak og et sjukehus.