Fristen for å foreslå kandidater til verv i Norsk Sykepleierforbund går ut 4. september. Per dags dato er det kun fire sykepleiere som stiller til verv som « medlem forbundsstyret ». Jeg kjenner flere av dem som stiller, og de er skikkelig bra folk. Vi trenger likevel flere. «Skomaker bli ved din lest» gjelder bare delvis for sykepleiere. Norge (og verden) mangler sykepleiere i klinisk praksis, i utdanningsstillinger og i forskerstillinger. Vi mangler også sykepleiere til politiske verv.

Jeg snakker med mange sykepleiere fra hele landet: Faglig dyktige sykepleiere, som diskutere faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp så det holder. Sykepleiere som har viktige ting å si om arbeidstakernes rettigheter, om fylkeskontor, ambulansefly, profesjon, avtalerett og miljø. De mener likevel at de ikke er kvalifisert for styrearbeid i forbundsstyret.

Mitt budskap er derfor: Styresammensetning er viktig for ethvert styre, og dere er kvalifisert også om (og i noen sammenhenger særlig fordi) dere arbeider klinisk.

Det går også helt fint for organisasjonen med tanke på politiske verv og det å ha små og/eller store barn – det skulle bare mangle!

Trenger sykepleierstemmer

Oppfordringene om samfunnspolitiske sykepleierstemmer ljomer fra Florence Nightingale og Bergljot Larssons tid til dagens Kari Martinsen som ber om «ulydige sykepleiere» og Davina Allen som peker på sykepleiere som nøkkelpersonell i enhver helsetjeneste. Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer har egne punkt under «Sykepleieren og samfunnet» som eksempelvis:

• Sykepleieren deltar aktivt i den offentlige debatt og bidrar til at faglige og etiske normer legges til grunn for sosial- og helsepolitiske beslutninger.
• Sykepleieren engasjerer seg i den sosiale og helsepolitiske utvikling både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
• Sykepleieren bidrar til prioriteringer som tilgodeser pasienter med størst behov for sykepleie.
• Sykepleieren arbeider for et ressursmessig grunnlag som muliggjør god praksis.
• Sykepleieren ivaretar miljøhensyn gjennom ansvarsbevisst og nøktern ressursforvaltning.

Engasjer deg

Jeg stiller selv til forbundsleder. Jeg vil 1) puste sykepleiefag i alt vi gjør, 2) demokratisere organisasjonen og 3) bruke hver eneste anledning til å snakke om sykepleiernes udiskutable nøkkelrolle i helsetjenestene og lønns- og arbeidsforhold. Jeg vil ha med meg sykepleiere på dette laget.

Om du har lyst til å engasjere deg politisk gjennom sykepleierforbundet slik at sammenvevingen av Norsk Sykepleierforbunds interesse-, fag- og samfunnspolitikk når sine mål? Da tar du snarest kontakt med tillitsvalgt, fylkeskontor eller faggruppe for nominasjon. Ønsker du å prate med meg om mine erfaringer med styrearbeid i forbundsstyret gjennom fire år, ta gjerne kontak t.

En liten hemmelighet helt til slutt. Forbundsstyrearbeid og forbundsstyremøter – det er til tider ordentlig artig.

I disse dager har svært mange sykepleiere begynt på masterstudium. Studentvirksomhet medfører – for mange – også studielån (husk det når sykepleiere med master skal lønnes). Regjeringen har innført  nye regler for studielån fra og med i høst. Nå må studentene fullføre graden for å få deler av studielånet omgjort til stipend. Unntaket er beskrevet som «enkelte videreutdanninger for sykepleiere som fortsatt vil få full omgjøring selv om utdanningen ikke leder frem til en grad».

Unntak kan jo forstås som positivt for sykepleiere, men i denne sammenhengen blir det rart for meg. Kunnskapsministeren har altså bestemt at sykepleiere i masterutdanningsløp får omgjort lån til stipend selv om de avslutter studiet og ikke fullfører utdanningen? Dette gjelder sykepleiere som skal bli spesialister i eksempelvis intensiv-, anestesi-, barne-, operasjons- og kreftsykepleierfag. Det gjelder jordmor og helsesykepleier – avanserte, kliniske sykepleierspesialister. Deres kommende kompetanse – som er livsnødvendig for ethvert samfunn – kan altså avsluttes uten fullført grad og likevel tilgodeses med likeverdige stipendordninger? 

Som vi sier i Balsfjord: «Det her reagere æ på!» 

Bare for å ha det sagt, jeg mener ikke at spesialsykepleiere uten master gjør en dårlig jobb. Spesialsykepleiere jeg kjenner til, har et klinisk blikk som jeg misunner dem. Gjennom flere års erfaring har de lært seg å se tegn på bradykardi før monitorer oppfatter det samme. 

Jeg mener likevel at sykepleiere som utdannes i dag bør oppfordres til å fullføre mastergrad. Jeg reagerer på unntaket for sykepleiere om det er slik at regjeringen bøyer seg for arbeidsgivere som ikke vil ha  masterløp for sykepleiere – grunnet i økonomi. Mener kunnskapsministeren at sykepleiere med master i dagens helsetjenester er  overutdannet ? I hvilke andre yrker ville dette ha vært akseptert? 

Nødvendig for kunnskapsbasert klinisk praksis

Slike unntak undergraver behovet for sykepleiers kompetanse i klinisk praksis. Masterutdanninger består av læring som er nødvendig for klinikk, men også læring om kritisk tenkning, bruk av teori og forskning slik at klinisk praksis faktisk kan være kunnskapsbasert. Studentene i dag tar ofte kontakt med arbeidsstedet for å avklare relevante fagutviklingsprosjekt slik at masteroppgavene i mange tilfeller er et «bestillingsverk» ut fra avdelingens behov for kunnskap. En kommende intensivsykepleier skriver nettopp nå sin masteroppgave om «sondeernæring til ikke-intuberte, men sederte pasienter som maskebehandles». 

Mastergrad er nødvendig for fagutviklingsprosjekt, for personell på utdanningene og også for videre forskerutdanning nasjonalt og internasjonalt. Unntaket skaper derfor problem for oppnåelse av mål om mer sykepleieforskning, mer kunnskapsbasert praksis og bedre kvalitet i tjenestene. Særlig vanskelig blir dette når sykehusene mange steder ikke støtter at sykepleierne skal ta de siste studiepoengene som gir mastergrad.

Kunnskapsminister – dette holder ikke!