Det var 1. mai, og planen var å støtte bunadsgeriljaen sitt arrangement i Trondheim, men siden jeg satt streikefast i nord mellom oppdrag, ble det babykosbesøk og gode samtaler i stedet denne 1. mai.

Men jeg ble sittende og tenke over alle de kampene som har blitt utkjempet gjennom årenes løp for at jeg skal ha en trygg og god arbeidsplass hvor mine rettigheter (som slett ikke alltid har vært der, eller kom av seg selv) blir ivaretatt.

Historien om Rosa Parks

Jeg hørte historien om Rosa Parks for mange år siden. Om den lille, fargede damen fra Alabama som nektet å reise seg fra setet på bussen for at en hvit mann skulle få sitte. Hun ble arrestert og måtte betale en bot. Denne hendelsen ble også symbolet på kampen mot raseskillet i USA på 50-tallet. Høyesterett besluttet (etter en massiv boikott av bussene i Montgomery under ledelse av Martin Luther King) til slutt at raseskillet på bussene var grunnlovsstridig.

Da denne historien kom opp igjen i en samtale nylig, ble det snakk om Rosa Parks sin historie før denne hendelsen på bussen. Hun hadde i mange år kjempet mot raseskillet og engasjert seg, gjort forsøk på å protestere og argumentert.

Vi må ikke resignere

Hva om Rosa Parks da hadde tenkt at hun ikke ble hørt og sluttet å si ifra …?

For meg ble dette en påminnelse om at om man ikke blir hørt første gang, andre gang eller tredje gang, må vi ikke resignere og slutte å si ifra om det er noe som er urettferdig og viktig for oss!

Urett og skjevfordelinger strider mot det som ligger godt forankret i vår naturlige sunne fornuft, nemlig rettferdighet. Dersom saken vår er god, må vi ikke slutte å si ifra. Men vi må snakke når vi har et klart hode, ikke når det renner over fordi vi har holdt igjen altfor lenge.

For å vite hva som virkelig betyr noe for oss, og å kunne velge våre kamper, må vi tilstrebe å ha et klart sinn. For når hodet er fullt av støy, virker alt like viktig, og det er vanskelig å sortere hva som er sunn fornuft oppi det hele. Et klart sinn får vi når vi søker perspektiv og når vi ser det hele litt på avstand.

Altfor snille gutter og jenter

Min mening er at altfor mange sykepleiere er snille gutter og jenter som holder tilbake av ulike årsaker. Noen ganger er det fordi vi ikke vil lage støy og andre ganger er det fordi vi er feige. Og av og til er det fordi vi rett og slett er slitne, og fordi vi tror vi ikke blir hørt.

Faktum er at man blir mye mer sliten av å tenke på dette uten å si ifra, «tutre» om det i korridorene, eller på pauserommet. Da kommer ikke våre meninger noen vei, eller får noen effekt annet enn at vi kjenner frustrasjon og oppgitthet.

Vi må tørre å stå for det vi mener, og vi må snakke i de riktige fora på en saklig måte før det renner over. Først da kan vi vurdere om vi blir hørt eller ikke!

Og blir vi ikke hørt første gang, eller andre gang … da kan vi tenke på Rosa Parks som nok sa ifra mange ganger før hennes mulighet til å utgjøre en forskjell dukket opp. Og da var hun der, klar til å si ifra igjen – heldigvis!

Fremtidens helsevesen

Sykepleiere, leger og andre som jobber tett opp mot pasientene, har nok aller best grunnlag for å si noe om hva som kreves for å ivareta pasienter på en god måte. Og denne stemmen må bli hørt når vi skal diskutere fremtidens Helse-Norge. Da er det viktig at vi har et klart hode og ikke bruker kreftene våre på å «tutre i gangene», men at vi snakker i de arenaer vi skal bli hørt. Og at dette gjøres på en måte som gjør at vi blir lyttet til.

Problemet er ikke at de eldre blir eldre og flere. Problemet er at vi ikke har en god nok plan for hvordan vi skal ivareta og gi tilbake til dem som har bygget landet vårt og kjempet for våre rettigheter, slik at vi kan være trygge og si ifra!

På tre år kan vi øke antall sykepleiere om flere er villig til å ta sykepleieutdannelsen. Å drive med rehabilitering, folkehelsearbeid og god psykiatrisk behandling kan være blant flere tiltak som får ned antall pasienter. Men på tre år? Neppe. Det vil i så fall kreve et enormt stort og himmelsk dyktig implementeringsteam.

Helseministeren glemte visst sykepleiemangelen i sykehustalen sin. Derimot nevnte han forebygging. Og jeg er enig, helseminister. Vi har et helt land å redde, og forebygging er livsviktig. Kan det hende at forebygging og rehabilitering er to sentrale områder – dersom ønsket er å minske antallet pasienter? Forebygging kan hindre behandlingsbehov, og rehabilitering kan minske både oppfølgings- og reoperasjonsbehov. 

Helsepersonell bør ta ledelsen

Ministeren ønsker å plassere pasienten på topp blant de mektigste i Helse-Norge. Det er hyggelig sagt. Makt kan imidlertid være så mangt. Mektigst på ansvar? På kunnskap? På fagkompetanse? Innen disse tre områdene tenker jeg at helsepersonell fremdeles skal ta ledelsen. Det som imidlertid er viktig, er at pasienten blir hørt og tatt med i vurderingene. «Hva er viktig for deg?» Dette spørsmålet får vi kun svar på om vi spør den enkelte pasient. Pasientene blir ikke mindre hjelpetrengende dersom vi bommer på deres behov og heller ikke om vi syr puter under armene på dem. Dette må med i beregningen dersom vi skal minke antallet pasienter, eller i alle fall gjøre den enkelte noe mindre avhengig av hjelp.

Ministeren skriver også noe om at forskningsresultater ikke nødvendigvis blir implementert i klinikken, og at det kan ta 17 år før det i så fall skjer. Dette har vi tatt på alvor på vår arbeidsplass. Vi har nå opprettet et implementeringsteam som dykker ned i forskningsgrunnlaget for å finne ut hva som er anbefalt praksis. Er det ikke forskning på det vi ønsker å finne forskning på, går vi til anbefalinger og retningslinjer, og vi holder samtidig et øye med lovgrunnlaget. Er vi heldige, klarer vi å implementere ny kunnskap i løpet av en treårsperiode. Jeg er enig i at dette også hadde vært ideelt i vårt Helse-Norge. Det trengs mye visdom, kunnskap og kløkt for å sette dette ut i livet. Og jeg heier på deg, helseminister! Og jeg vil gjerne være en endringsagent som er med og øker endringstakten. Jeg tror du er på sporet av noe viktig her.

Vi er grunnmuren i helsevesenet

Jeg har også mektig stor tro på at endringer i organisering og struktur kan gjøre under. Men ikke uten at vi samtidig kan ha en annen tanke i hodet. Vi må samtidig tenke rekruttering av helsepersonell og viktigheten av å beholde disse. Sorry, helseminister, men det hjelper ikke med forskning ute i praksis, god organisering og nye gode ressurssparende tiltak dersom det ikke er nok sykepleiere på jobb. Legene som utdannes må også jobbe i vårt helsevesen i sentrale stillinger fra gulv til topp, og de må beholdes der dersom de andre tiltakene du skisserer skal ha noen som helst effekt. Helsevesenet vårt går dukken uten nok sykepleiere og leger på jobb i klinisk arbeid. Sykepleiere og leger er både grunnmuren, ryggraden og skjelettet i norsk helsevesen. Og uten alle de andre viktige faggruppene i vårt helsevesen, er det heller ikke kjøtt på beina.

Hvis vi skal ha folk til å være endringsagenter og koordinatorer, må vi ha disse folkene. Roboter, nei takk. Ukvalifiserte, nei takk. Vi må ha godt kvalifiserte mennesker i alle disse stillingene. Omgjøring av andre helsearbeidere til sykepleiere via en snarvei – nei takk.

Det er satt et trykk på å få ned ventetid på sykehus fordi det er for mange pasienter på ventelista. Der kom det igjen – at vi har altfor mange pasienter. Jeg lurer på om helseministeren er klar over de ulike måtene sykehusene gjør dette på? Det er han sikkert. Men når enkelte sykehus rett og slett kaster pasienter ut av køen, og ber pasienten finne et annet sted å få behandling, blir det tydelig at vi definerer at vi har for mange pasienter. Andre sykehus ber de ansatte jobbe lengre dager og presser inn flere pasienter i sykehushverdagen. Mens andre, igjen, leier inn ekstern kompetanse for å korte ned køene. Har sykehusene fått beskjed om å redusere ventetiden for enhver pris? Å nedprioritere snorke- og åreknuteoperasjoner kan hende er lurt. Det er alltid lurt å prioritere riktig, men det er vanskelig å vite hva som er rett. Og forskningen skal være god og til å stole på dersom tiltak etter forskningsresultat blir såpass drastiske. Det kan også være verdt å spørre: Skal det lønne seg økonomisk å drive sykehus?

Utfordrer helseministeren

Jeg håper at vi kan få lov til å være kvalitetsbevisste mer enn kvantitetsbevisste fremover, selv om det selvfølgelig går hånd i hånd. Men dersom kvantiteten er nummer 1 og kvaliteten nummer 2, da er vi ute og kjører, helseminister. Da beholder du ikke sykepleiere og leger særlig lenge. I alle fall ikke lenge nok. Og da spørs det hvordan det går med skjelettet til Mr. Helse-Norge.

Et stort forskningsprosjekt innen rehabilitering er på gang nå. Resultatet vil være klart om et par år. Det blir spennende. Jeg vil utfordre helseministeren til også å holde en rehabiliteringstale. Uten rehabilitering slutter ikke behandlingssløyfen. Da går behandlingssløyfen i ring for mange pasienter, og de kommer seg aldri helt ut av denne ringen. Og det er kostbart, helseminister – både i form av penger og ressurser. Skikkelig kostbart.

Jeg har signert sykepleierløftet og håper at alle som vurderer å studere sykepleie søker seg inn på dette yrket. Yrket gir utallige muligheter for jobber og videreutdanning. Og jeg håper at studiestedene har nok studieplasser til alle som ønsker å studere sykepleie, og at de gjerne også revurderer tilbud om utdannelser der nyutdannede ikke klarer å få seg relevante jobber etter endt utdannelse.

Lykke til med prioriteringene, og takk for jobben du gjør, helseminister.