Jeg kunne ha gruet meg til å bli pasient på min egen arbeidsplass. I stedet var det godt å bli tatt imot av fagfolk jeg kjente.

Anestesilegen og anestesisykepleierne tok imot meg før operasjonen. På operasjonsstuen lå jeg på bordet omgitt av operasjonssykepleiere jeg hadde jobbet sammen med. Da jeg våknet, var det intensivsykepleiere jeg stolte på som tok seg av meg de første timene etter operasjonen.

Jeg nøt pasientrollen

Det var også deilig å ligge på seksmannsstue. Jeg måtte lære meg å komme opp av senga uten å belaste brystkassen som var sagd i to og sydd sammen med ståltråd uten at det gjorde for vondt. Jeg kunne stikke ut på gangen og få meg en kopp kaffe. Det ble etter hvert mange kaffekopper. 

Jeg kunne ligge og lese, slumre, høre på radio eller delta i samtalen på rommet. Å være pasient var som å ha ferie. Rusle opp på operasjonsavdelinga om ettermiddagen for å treffe frender som jeg kunne sludre litt med, og alt uten at det kostet ett øre. 

Så var det seks ukers sykmelding før oppmøte hos fastlegen. Hun spurte om jeg likte jobben min. Ja, svarte jeg. Ja, da er det bare å begynne å jobbe igjen, svarte hun. Og så var det møtet over. 

Jeg gikk på for fullt

Sjefen på jobben spurte om jeg ikke burde starte litt forsiktig og holde meg unna nattevaktene. Men nei, da. Jeg gikk på for fullt. Det gikk strålende. Jeg fikk kun en litt overflatisk infeksjon i operasjonssåret på leggen der de hadde høsten vener. Men det klemte en LIS-lege ut en dag på jobb mellom to operasjoner, etterfulgt av en liten antibiotikakur. 

Det er nå en 13 år gammel opplevelse, og jeg fungerer fortsatt og jobber fremdeles som operasjonssykepleier ved samme sykehus.