Psykisk helsearbeidere står i andres smerte hver dag
Psykisk helsearbeid er mer enn samtaler mellom to stoler. Sykepleiere og terapeuter må være rolige, trygge og til stede når andre mennesker er i krise.
Det finnes jobber som er synlige. Jobber der man kan peke på det man har gjort, telle det man har produsert og vise til noe konkret. Så finnes det jobber som foregår i det stille. Der arbeidet skjer inni mennesker, i rommet mellom to stoler og i pausene mellom tårene.
Å være psykiatrisk sykepleier og terapeut er en slik jobb.
Terapeuten holder rommet
Hver dag møter vi mennesker som bærer mer enn de klarer å si høyt. Mennesker som har blitt mobbet, sviktet, misbrukt, misforstått og forlatt. Mennesker som skammer seg over ting de aldri burde skamme seg over. Og mennesker som blir syke uten helt å forstå hva som skjer med dem, og som ikke vet hva de skal gjøre eller hvor de skal begynne.
Og du sitter der. Du holder rommet. Du regulerer, rommer og bærer litt av smerten deres, slik at de selv kan klare å bære resten. Det er det ingen som ser.
Ingen ser belastningen
Ingen ser hvordan du går hjem med en overstimulert kropp, et fullt hode og et hjerte som både er varmt og slitent.
Ingen ser hvordan du må være rolig når noen er i kaos, trygg når noen er redde og sterk når noen er knust. Ingen ser hvordan du tar inn alt samtidig som du må slippe det igjen og gjøre deg klar til å møte neste menneske med åpent sinn.
Det er emosjonelt arbeid på et nivå som ikke kan måles i tall.
Det er arbeid som krever at du er fagperson, men også menneske. At du er profesjonell, men også ekte. At du tåler å sitte i det vonde uten å trekke deg unna.
Tristheten går over
Noen ganger – etter en uke med mange tårer, mange historier og mange tunge rom – kommer tristheten og utmattelsen. Ikke fordi vi ikke tåler jobben. Men fordi vi er mennesker som føler dypt.
Det er lov. Det er normalt. Og det er en del av det å være den som holder andre. Det viktigste er at det går over. Fordi vi vet hvordan du skal lande igjen. Fordi vi vet hvordan du skal puste. Og fordi vi vet at du ikke er alene i dette.
Det er på tide at flere forstår at psykisk helsearbeid ikke bare er samtaler. Det er emosjonell tilstedeværelse. Det er regulering. Det er å stå i andres smerte uten å miste seg selv.
10 Kommentarer
Maya
,En god og viktig artikkel for alle som jobber i dette feltet.
Trond Jacob Teigen
,Det er veldig godt skrevet. det å stå i andres smerte, det å bære håpet for en som har mistet det. Når et menneske søker døden og det ensete som står i mellom er deg. Det å sette grenser for hvordan mennesker skal bevege seg og hvem de skal ha kontakt med. Det å se inn i den nattsvarte fortvilelse og bringe inn ett lit lys, eller bare være der i mørket sammen. du og det lidende menneske er sammen omgitt av mørke. Så etter 30 min hente en spretten to åring i barnehage som er full av glede og tro på fremtiden. Dette må det taes hensyn til. Jeg ar tenkt mye på det og vet altfor mye om det.
Ellen Torkildsen
,Så fint skrevet Anita! Viktig å sette ord på.
Vigdis Maria Tjørhom
,En veldig god og tankevekkende artikkel. Jeg kjenner igjen dette. Fint å få konkretisert ting. Det som blir beskrevet er noe av det som kan være veldig belastende, men også givende.
Ragnhild Storstein Spilker
,Veldig godt skrevet artikkel som berører. Tusen takk! Den skal jeg bruke til sykepleiestudentene som skal ut i praksis i psykisk helse og rus.
Ragnhild Fausa
,Kjenner meg sånn igjen i det du beskriver her. Takk for at du satt ord på det:)
Odd Asbjørn Pedersen
,Jeg ville skrevet det slik:
Takk, Anita. ❤️ Dette traff meg langt inn i hjertet. Som en som selv har stått på den andre siden av hjelpeapparatet, vet jeg hvor avgjørende det kan være å bli møtt av et menneske som ser deg, tåler smerten din og blir stående når livet er som mørkest.
Vi snakker ofte om behandling, metoder og systemer. Men det er relasjonen, tryggheten og menneskemøtet jeg husker best. De sykepleierne og fagpersonene som møtte meg med håp da jeg selv hadde mistet det, var med på å redde livet mitt.
Det er også lett å glemme at dere er mennesker. Dere har egne liv, familier og hjem dere skal tilbake til etter endt vakt. Likevel velger dere, dag etter dag, å stå i andres fortvilelse. Dere holder ut når vi ikke orker mer, og bærer historier de fleste aldri får innblikk i.
Dere får heller ikke alltid se hvordan det går med oss videre. Mange av dere vil aldri få vite at den dere satt hos en tung kveld, den dere lyttet til eller ga et lite glimt av håp, faktisk fant veien videre. Derfor vil jeg si dette: Dere er oftere forskjellen på liv og død enn dere kanskje selv er klar over.
Dette er en hilsen fra en av dem dere lykkes med. Takk for at dere aldri ga opp. ❤️
Min historie: https://linktr.ee/oddpod1977
Ta den med dere hjem som en inspirasjonskilde når dagene er tunge❤️
Anita
,Hei!
Vil takke deg og dere andre som har gitt så fine tilbakemeldinger. Det varmer ❤️
Takk for linken skal snart få lest og hørt mer om din historie Odd.
Beste ønsker til dere alle ❤️
Astrid N Ljung
,Veldig godt skrevet. Har selv jobbet nesten 40 år i psykiatri og kjenner meg godt igjen. Stått i svært krevende situasjoner, men det har også vært en svært meningsfull jobb. Det og kunne lytte og være forståelsesfull i møte med mennesker som har psykiske utfordringer og kriser kan gjøre livet lettere for den det gjelder.
Karoline
,Takk for at du klarer å sette så presise ord på hvordan den rollen ofte oppleves!