Å stå i skjæringspunktet mellom oppdatert teori på universitetet og innarbeidet kultur i klinisk praksis kan være et etisk og personlig minefelt. Som student befinner man seg i en konstant sårbar vurderingssituasjon. 

Du skal vise selvstendighet og faglig refleksjon, men du er samtidig ekstremt avhengig av tillit og en god relasjon til veilederen din for å bestå. I dette ligger det en enorm maktubalanse. Men hva gjør du når du observerer at praksisen som utføres, ikke lenger er faglig forsvarlig?

Studenten risikerer vurderingen

Under min praksisperiode observerte jeg at det ble brukt ATC-registeret (anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon) på medisinrommet for å sjekke om to legemidler var byttbare. Da jeg stilte spørsmål ved dette, var svaret at «dette er måten jeg har lært det på, og slik gjør jeg det». Jeg satt med oppdatert kunnskap og visste at denne metoden ble flagget som usikker, og at det er DMPs (Direktoratet for medisinske produkter) offisielle bytteliste som skal brukes for å sikre generisk legemiddelbytte.

Der og da oppsto det et akutt stress i hodet mitt. Her sto jeg på medisinrommet med den personen som skulle vurdere om jeg var egnet til å bli sykepleier. Hvor mye burde jeg pushe? Risikerte jeg å sette min egen praksis i fare ved å fremstå som en «bedreviter»? Sårbarheten går nemlig begge veier. Det er sårbart for en erfaren veileder å få kritiske spørsmål til egen praksis av en student, og det oppleves risikabelt for studenten å tråkke feil i relasjonen.

Jeg valgte likevel å stå stødig i det etiske og juridiske ansvaret vårt for pasientsikkerheten og tok saken videre til diskusjon på bakrommet. Der møtte jeg ikke nødvendigvis full skepsis, men en sunn, faglig motstand. De krevde trygge kilder, noe som jo er helt riktig i en helsetjeneste som skal jobbe evidensbasert. De kunne ikke bare endre praksis fordi en student «mente» noe.

Kommunen brukte kritikken til forbedring

Men å stå i den faglige diskusjonen, samtidig som jeg var usikker på hvordan det påvirket min egen vurdering, gjorde prosessen utrolig tøff.

Det var da det magiske skjedde. Saken nådde avdelingsleder, som oppfordret meg til å sende spørsmålet til kommuneoverlegen. Kommuneoverlegen inviterte meg til et møte. Jeg la frem funnene mine og argumenterte for hvorfor det er et problem. I stedet for å gå i forsvar, ta det som et personangrep eller avfeie meg som «bare en student» valgte kommunen å lytte. De tok det som pasientsikkerhetsarbeid. Møtet endte med at det ble utarbeidet en helt ny tydeliggjøring og nye retningslinjer for legemiddelhåndtering i hele kommunen.

Jeg ønsker å gi stor honnør til min praksiskommune. De viste en imponerende åpenhetskultur. Mitt håp er at andre kommuner og praksissteder ser til dette eksempelet. Når en student sier ifra om avvik eller foreldet praksis, må det ses på som en modenhet og en faglig styrke. Ikke som et uromoment. Vi må skape en kultur der studentens kritiske blikk blir verdsatt som en ressurs for pasientsikkerheten og der maktbalansen viker for faglig forsvarlighet.