9. april angrep Tyskland Norge, og snart måtte sårede og syke ivaretas. Det kan vi trekke erfaringer fra til dagens beredskap.

Eksempler er hvordan en kan utnytte tilgjengelig personell, hvordan en raskt kan få på plass medisinsk utstyr og hvorfor en er avhengig av både sivile og militære helsetjenester. For å illustrere disse erfaringene, skal jeg trekke frem noen konkrete eksempler fra felttoget på Hedmarken og i Sør-Gudbrandsdalen.

Materiell og kapasitet må på plass

En stor utfordring var mangelen på medisinsk utstyr. Den tidligere oversykepleieren for Forsvaret, Ruth Andresen, har fortalt at Hamar Røde Kors og lottene samlet inn alle former for medisinsk utstyr på Hedmarken. Næringslivet produserte materiell til operasjoner og båremateriell. Også enklere ting som enkeltmannspakker ble produsert ved å pakke sammen damebind og gasbind. Av det må vi lære tre ting: Vi må ha tilgang på medisinsk materiell til både den militære saniteten og helsesektoren, at frivilligheten kan spille en viktig rolle og næringslivet må raskt kunne omstille. Det var viktig i 1940, men man ser det også i Ukraina i dag, og det er en bekymring for norsk beredskap

Man måtte også lage plass til alle pasientene. En militærlege opprettet et slags improvisert feltsykehus på Neptun hotell i Stange, og på Hamar sykehus tok en drastiske grep. Der tømte man sykehuset for pasienter, laget et anneks på gamlehjemmet ved siden av, satte inn beredskapssenger fra lottene og forsterket bemanningen med 20 frivillige fra Røde Kors. Disse grepene viser hvor viktig det er med en sivilmilitær behandlings- og evakueringskjede og at vi bare har en helsetjeneste i Norge.

Helsetjenesten må tåle krig

Denne kjeden jobbes det med å bygges opp igjen. Et eksempel er Regjeringens nylige oppdrag: «Regjeringen gir de regionale helseforetakene i oppdrag å se på oppdaterte beredskapsplaner i helse- og omsorgssektoren sammen med kommune. Planene må forsterkes for å kunne håndtere krig og krigsliknende situasjoner. Det skal legges til grunn et behov for å kunne stille 7000 sengeplasser til disposisjon til sårede i krig – både sivile og militære».

Samtidig må saniteten ha feltsykehus, slik som ble gjort på Neptun hotell. I dag ser man i Ukraina at slike feltsykehus som er nært kamphandlingene, må beskyttes og eksempelvis graves ned.

Ledelse styrker beredskapen                                                            

Heldigvis tok noen lederansvar i den vanskelige situasjonen, slik som professor og lege Leiv Kreyberg og kommanderende general Otto Ruge. I et rundskriv, forfattet av Kreyberg og underskrevet av Ruge, kom det blant annet frem at «Prinsippet er minimalistisk behandling i marken, skånsom, varm og fremfor alt, hurtig transport til nærmeste sykehus» og at «Sykehusene bør sørge for annekser». 

Føringene angikk både den militære saniteten og primær- og spesialisthelsetjenesten. Mange av føringene ville også vært relevante ved en krig i dag.

Sykepleierne og frivilligheten gjorde innsatsen mulig

Også på Stange ble saniteten bygget opp. Fra Hamar kom det mange frivillige, og blant dem var det leger, sykepleiere og andre. Til Stange sykehus kom det mange sårede soldater, og i ett tilfelle kom det 27 sårede samtidig. 

I den krevende situasjonen fravek man den daværende regelen om at sykepleiere ikke skulle brukes i feltoppsetting, og nestkommanderende på Stange uttalte: «De mange frivillige sykepleiersker som meldte seg, gjorde det mulig å få effektive sykehusoppsettinger. Uten sykepleierskenes hjelp ville dette vært umulig».

Forsterkningen av sykehusene på Hamar og Stange viser at frivilligheten er en viktig ressurs i helseberedskapen. Den bør ikke erstatte trent og utrustet militær sanitet nær fronten, men lenger bak kan frivillige frigjøre helsepersonell til mer kompetansekrevende oppgaver. For eksempel ved å gi personellet på sykehus mat og hvile.

Behandlingen var viktig, men som i Ukraina er det ikke bare viktig å kunne behandle. Pasientene må kunne evakueres videre til mer behandling.

Mange sårede må kunne evakueres

Den militære saniteten på østsiden av Mjøsa fikk disponert busser, lastebiler og godsvogner som ble innredet med stillaser for å kunne transportere liggende pasienter. I dag kaller vi det medisinsk masseevakuering eller bulkevakuering, evnen til å kunne evakuere veldig mange samtidig. Konseptet ble videreført under den kalde krigen, men det meste ble lagt bort etter millenniumsskiftet. Det må på nytt bygges opp igjen hvis vi ikke skal gjenta svakhetene fra 1940.

Som vi ser i Ukraina i dag, så er også togevakuering viktig for masseevakuering. Etter hvert kjørte NSB et sanitetstog med lokomotiv og 12 vogner med plass til 125 liggende og 150 sittende pasienter fra Lillehammer. Det var vogner for både personell, syke og sårede, kirurgi og kjøkken. Om bord var 3 leger, 1 tannlege, 3 sykepleiere, 4 lotter og 20 frivillige.

Beredskapen må bygges før krisen

Erfaringene fra 1940 gir tre tydelige erfaringer vi må ta med oss:

• Beredskap må bygges før krisen, 
• systemene må tåle knapphet og uforutsette behov, og 
• samvirket i totalforsvaret må være planlagt, øvd og ledet før en står situasjonen.

Samtidig skal vi ta med oss ta med oss det positive fra aprildagene 1940. Selv om vi var dårlig forberedt, så viste saniteten, helsetjenesten, frivillige organisasjoner og næringsliv likevel at vilje og evne gjennom improvisasjonsevne og samarbeid, redder liv og helse i krig. Slik som vi også gjorde under pandemien og som vi skal gjøre i neste store krise.