Forslaget om at spesialister i klinisk allmennsykepleie skal kunne få forskrivningsrett, handler ikke bare om oppgavedeling. Det handler også om makt: Hvem skal ha myndighet til å ta avgjørelser om behandling, hvilke kunnskapsperspektiver som skal få betydning, og hvilken plass personen selv skal ha i prosessen?

Dette er spørsmål som hører hjemme i arbeidet med Helsepersonellplan 2040. Dersom målet er å bruke helsepersonellets samlede faglighet bedre, kan diskusjonen ikke bare handle om hvilke profesjoner som skal få forskrivningsrett. Vi må også diskutere hvem som bør være med når avgjørelsene tas.

Særlig utfordrende blir dette når vi beveger oss fra somatikk til psykisk helsevern og psykofarmaka.

Sosialfagene mister innflytelse

En FoU-rapport viser at sosialfaglig kompetanse, og særlig sosionomenes rolle, har fått en svekket posisjon i spesialisthelsetjenesten og i økende grad er skjøvet bort fra beslutnings- og behandlingsnivå. Dette er særlig relevant når medikamentell behandling inngår i behandlingsforløpet. De siste tiårene har standardiserte forløp og medisinsk og psykologfaglig kunnskap fått større plass i psykisk helsevern, mens relasjonelt arbeid og terapeutiske fellesskap har fått mindre plass.

Systematiske oversikter viser begrenset dokumentasjon på langtidseffekter av nevroleptika, særlig utover to år. Psykiater Trond F. Aarre har også påpekt at mange pasienter ikke har avgjørende nytte av midlene. Når behandlingen kan få betydning over mange år, blir det viktig hvilke faglige perspektiver som inngår i vurderingen.

Nasjonale råd åpner for tverrfaglig involvering i beslutninger om legemiddelbehandling og anbefaler tverrfaglig samarbeid i behandlingen. Samtidig bestemmes graden av deltakelse i praksis av institusjonene. Tverrfaglighet betyr dermed ikke nødvendigvis at ulike profesjoner får innflytelse på selve beslutningene. Det er forskjell på å være involvert i behandlingen og å ha innflytelse på hvilke behandlingsalternativer som vurderes.

Samvalg krever flere perspektiver

Reelt samvalg handler om mer enn at personen får informasjon om et legemiddel og sier ja eller nei. Personen må få muligheter til å forstå situasjonen, vurdere ulike former for hjelp og behandling og uttrykke hva som er viktig i eget liv. Dette blir særlig aktuelt etter inkorporeringen i norsk lovgivning av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) (Norges institusjon for menneskerettigheter, 2025). 

Selvbestemmelse handler ikke bare om å velge mellom alternativene som blir presentert. Det forutsetter også at relevante og tilgjengelige former for hjelp og behandling inngår i beslutningsgrunnlaget.

Et slikt grunnlag krever faglig motvekt. Selv om leger og psykiatere samarbeider med andre profesjoner, ligger den formelle beslutningsmyndigheten over medikamentell behandling i hovedsak hos disse. Når legemiddeloppfølging og behandling er tett knyttet sammen organisatorisk, kan medikamentelle løsninger få en sterkere posisjon enn andre former for hjelp.

Et bredt beslutningsgrunnlag forutsetter at miljøterapi, relasjonsarbeid og sosiale tiltak får en tydelig plass i vurderingene. Sosionomer, ergoterapeuter og barnevernspedagoger har klinisk erfaring og spesialiseringer innen psykisk helse og rus, men står utenfor legemiddelhåndteringen. De kan bidra med perspektiver på hverdagsliv, sosiale rammer, deltakelse og andre former for hjelp som ellers kan bli mindre synlige.

Helsepersonellplanen må sikre faglig bredde

Dette aktualiserer et bredere spørsmål i Helsepersonellplan 2040. Skal framtidens tjenester være tverrfaglige og bruke den samlede kompetansen bedre, må behovet for sosialfaglige profesjoner synliggjøres i planleggingen. Når enkelte helseprofesjoner får nye offentlige spesialistordninger, må også mulighetene for faglig utvikling innen sosialfaglige profesjoner inngå i vurderingen. Det handler ikke bare om karriereveier, men om hvilken faglig tyngde og autoritet ulike kunnskapstradisjoner får i tjenestene.

I diskusjonen om Helsepersonellplan 2040 er spørsmålet derfor ikke bare hvilke profesjoner som skal få nye formelle oppgaver, men hvordan ekspertisen på tvers av profesjonene kan få innflytelse på behandlingsbeslutningene. Bedre oppgavedeling trenger ikke bety at stadig flere får myndighet til å forskrive. Det må også handle om hvem som får plass rundt bordet når valgene tas – og hvem som får definere hvilke behandlingsmuligheter som blir synlige.

Helsepersonellplan 2040 bør derfor inneholde en tydelig drøfting av hvilke faglige perspektiver som må være representert når behandlingsbeslutninger tas – ikke bare hvilke yrkesgrupper som skal få flere formelle oppgaver. For til syvende og sist handler dette om hvem som får makt over behandlingsbeslutningene – og om menneskene som møter tjenesten får et tilstrekkelig grunnlag til å ta informerte valg om eget liv og egen behandling.