Helsevesenet må få sykepleiere til å kjenne at de er verdsatt
Effektivitet og gode systemer er ikke nok til å skape et helsefremmende arbeidsmiljø. Sykepleiere må også få bruke fagligheten sin og oppleve at arbeidet gir mening.
Norge og mange andre land står overfor en økende mangel på sykepleiere. Samtidig vurderer mange av dem som allerede er i yrket, å slutte. I den offentlige debatten diskuteres det stadig hvordan vi kan skape helsefremmende arbeidsmiljøer som gjør at sykepleiere kan trives, utvikle seg og ønsker å bli værende i yrket.
Politikere lanserer tiltak, ledere setter i gang forbedringsprosjekter, og ansatte inviteres til å svare på undersøkelser om trivsel og arbeidsbelastning. Likevel opplever mange sykepleiere fortsatt utmattelse, blir sykmeldt og vurderer å forlate yrket.
Systemene fanger ikke hele arbeidsmiljøet
Tradisjonelt har helse på arbeidsplassen i stor grad vært forstått gjennom et instrumentelt og sykdomsforebyggende perspektiv. Oppmerksomheten har vært rettet mot tekniske og kvantifiserbare tiltak som arbeidsprosedyrer, ergonomiske forhold, sykefraværsoppfølging og organisatoriske strategier for å forebygge sykdom og skade. Slike tiltak er nødvendige.
Organisasjoner trenger systemer som ivaretar sikkerhet, kvalitet og forsvarlig drift. Men de berører bare deler av det som gjør at mennesker opplever arbeid som helsefremmende.
Et helsefremmende arbeidsmiljø handler ikke bare om å redusere belastninger. Det handler også om å skape betingelser som gjør at mennesker opplever mening, tilhørighet, og at de har betydning. Denne menneskelige dimensjonen får ofte mindre oppmerksomhet enn de organisatoriske og tekniske løsningene, selv om den kan være avgjørende for hvordan ansatte opplever arbeidshverdagen.
For å forstå hvorfor denne dimensjonen lett blir oversett, må vi rette oppmerksomheten mot diskursen som preger dagens helseorganisasjoner.
Effektiviteten skyver mennesket til side
Helseorganisasjoner eksisterer ikke isolert fra samfunnet de er en del av. De påvirkes av de dominerende diskursene, verdiene og idealene som preger samfunnet. Måten vi organiserer og leder helsearbeid på, er derfor også et uttrykk for hvilke verdier som får dominere.
Det er velkjent at dagens helsetjeneste i stor grad preges av New Public Management (NPM). Dette paradigmet er gjennomsyret av en instrumentell og markedsorientert rasjonalitet som stiller krav om høyt tempo, kontinuerlige endringer og effektiv ressursutnyttelse. Slike krav er ikke nødvendigvis problematiske.
Helseorganisasjoner har et ansvar for å forvalte samfunnets ressurser på en god måte. Utfordringen oppstår når effektivitet blir den dominerende verdien og ikke-målbare fenomener som verdighet, helse, lidelse og relasjoner reduseres til størrelser som kan administreres, kontrolleres og effektiviseres.
Når arbeidsmiljøet ensidig preges av en instrumentell rasjonalitet, er det en fare for at mennesket gradvis reduseres til en funksjon eller et middel for å oppnå organisatoriske mål, fremfor å bli forstått som en person med egen verdi.
Verdsatthet er kjernen i et helsefremmende arbeidsmiljø
Mennesket er ikke bare en funksjon eller ressurs i en organisasjon, men et selvfortolkende og relasjonelt vesen med grunnleggende behov og verdier. Hvordan vi forstår mennesket i arbeidet, har derfor stor betydning for hvordan vi utvikler helsefremmende arbeidsmiljø.
En slik forståelse innebærer at vi ikke bare spør hvordan arbeidet kan organiseres mer effektivt, men også hvordan mennesker opplever sin plass og betydning i organisasjonen. Opplevelsen av å være verdsatt og å kunne bidra med noe meningsfullt blir derfor en sentral dimensjon ved et helsefremmende arbeidsmiljø.
For å forstå denne dimensjonen kan vil jeg bruke begrepet verdsatthet (mattering), inspirert av Isaac Prilleltensky.
Verdsatthet handler om to grunnleggende menneskelige erfaringer: å oppleve at man har verdi (feeling valued) og å oppleve at man kan bidra med noe meningsfullt og verdifullt (adding value). Mennesker har et grunnleggende behov for å kjenne at de betyr noe – både for andre og for fellesskapet de er en del av.
Sykepleiere trenger å kjenne sin verdi
For sykepleiere innebærer dette at arbeidsplassen må legge til rette for at de kan bruke sin faglige kompetanse, utøve profesjonelt skjønn og ha innflytelse over egen arbeidshverdag. Først når sykepleiere får mulighet til å arbeide i tråd med profesjonens verdier, kan de oppleve at arbeidet de utfører, har betydning for andre – en erfaring som er grunnleggende for deres helse, velvære og identitet i arbeidet.
Et helsefremmende arbeidsmiljø handler derfor ikke bare om å redusere risiko for sykdom og skade, men også om å skape arbeidsplasser hvor mennesker opplever at de har verdi og får mulighet til å bidra med noe som oppleves meningsfullt. For hvordan kan vi forvente at sykepleiere skal gi omsorg, anerkjennelse og verdighet til andre mennesker dersom de selv ikke opplever å bli møtt med det samme?
5 Kommentarer
Bettina
,Jeg synes det er interessant at du forteller hva sykepleierne trenger å føle, når du ikke jobber på gulvet selv. Jeg tror de fleste sykepleiere vet godt hvor betydningsfulle de er og hvor verdifull jobben er.
Og kanskje er det nettopp det som er problemet: De har blitt så betydningsfulle at at betydningen nesten brukes mot dem.
En meningsfull jobb må også være håndterbar over tid. Da må vi snakke om bemanning, arbeidstid, faktisk fri og lønn. For verdsetting handler ikke bare om hva vi får mennesker til å føle, men også om hva vi faktisk er villige til å gi dem.
Så kanskje sykepleiere ikke trenger å føle seg mer verdifulle. Kanskje de trenger å føle at de er verdsatt også når de ikke er på jobb?
For når sykepleieren går hjem fra jobb, er det ikke følelsen av mening som betaler huslånet.
Og sykepleie er fremdeles et arbeid som bør være betalt med penger.
Camilla
,Trur de flest sykepleier føler de kun er to hender og et hodet. Man blir verken verdsatt eller får utført jobb som føles meningsfull når det gjelder å neste man får til løpet av brannslukking.
Ledere blåser vi hvem som er på jobb så lenge det kommer to hender. De blåser i kompetanse så lenge vaktboken går opp med antall hode. Man er ikke unik og uerstattelig, slutter du så kan du erstattes med hvem som helst så lenge du har et to hender og et hode som gjør at bemanningen går opp i vaktboka.
Jane
,Jeg er enig med Diako og skjønner hva Bettina mener med lønnsmessig vekst. Nå er det ikke sånn at Diako ikke har jobbet som sykepleier. Det blir helt feil å si, se meritter.
Det er mange tror de skjønner oss sykepleiere, og jeg skal kun svare for noe av det som skjer innenfor yrket. Problemer er altfor ofte at vi ikke blir brukt til det vi har utdannet oss til, og ikke lønnet adekvat. Det hjelper lite med videreutdanning også når vi ikke får jobbe med eks. Palliativ omsorg. Det er en grunn til at man går flere års videreutdanning. De verdiene vi bygger på blir sterkere, mer fremtredende og det blir kanskje for noen en stor skuffelse å kjenne på at vi ikke anerkjennes, brukes og verdsettes som den vi blir dannet til. Jeg heier på Diako, vet hvilken jobb han gjør, han er et varmt menneske, og nå deler han sin kunnskap med andre. Lykke til Diako.
Jeg synes dette er et viktig poeng. Så vil jeg presisere at det å ha arbeidet på gulvet ikke nødvendigvis er det samme som å arbeide der idag. Arbeidshverdagen, kravene, bemanningen og rammene rundt yrket endrer seg, og derfor synes jeg det er viktig å være bevisst hvilket ståsted man uttaler seg fra.
Selv skal jeg også være forsiktig med å uttale meg om hva sykepleiere føler eller burde mene, siden jeg ikke jobber som sykepleier selv.
Men jeg er så heldig eller uheldig at jeg har en dimensjon av sykepleieryrket fra sidelinjen. Ved å stå tett på en sykepleier ser jeg hvordan arbeidstid, belastning og ansvar ikke nødvendigvis stopper idet man går utenfor døren på jobb. Dette gir meg et innblikk i hva yrket faktisk krever av mennesket bak uniformen.
Og nettopp derfor mener jeg at vi må klare å snakke om både meningen i arbeidet og verdien av arbeidet. Etter mitt syn er det to ting som ikke bør settes opp mot hverandre. En jobb kan være utrolig meningsfull, men samtidig være for dårlig betalt, for dårlig bemannet eller lite bærekraftig over tid.
Det er mange helsefagarbeidere som ønsker å ta videre utdanning og bli sykepleiere. Problemet er at det tar lang tid å utdanne seg til sykepleier. Som helsefagarbeider utfører jeg nesten hver dag oppgaver som ligner på sykepleieroppgaver på arbeidsplassen, men vi får likevel betydelig lavere lønn.
Kunne det vært en bedre løsning å gi erfarne helsefagarbeidere mulighet til å utdanne seg til sykepleiere på kortere tid, for eksempel gjennom et tilpasset utdanningsløp? Helsefagarbeidere har allerede mye praktisk erfaring og kunnskap fra helsevesenet. Derfor mener jeg at denne erfaringen bør kunne telle med i utdanningen, slik at veien til sykepleieryrket kan bli kortere.