I den offentlige debatten om norsk sykehusstruktur argumenteres det ofte for at geografisk nærhet til et døgnåpent PCI-senter (hjerteutblokking) er den viktigste enkeltfaktoren for pasientsikkerheten. Som overlever av et akutt hjerteinfarkt (STEMI) ser jeg dette annerledes. 

Min erfaring viser at sentralisering av disse tjenestene handler om kvalitet og trygghet og ikke sentraliseringsvilje. Debatten bør styres av medisinsk-faglige hensyn fremfor distriktspolitiske ønsker.

Mengdetrening styrker kvaliteten

Hjerteutblokking, og spesielt akutte nødprosedyrer som rescue-PCI, krever kontinuerlig mengdetrening. I kardiologiske fagmiljøer refereres det ofte til retningslinjer som anbefaler at et senter bør utføre et minimumsvolum på rundt 400 inngrep årlig for å opprettholde forsvarlig rutine. Samtidig viser offisielle data en fallende trend der det totale antallet hjerteinfarkt i landet har blitt redusert med anslagsvis 4 prosent årlig de siste årene.

Å opprette døgnåpne tilbud i mindre regioner vil splitte pasientgrunnlaget og redusere antall inngrep per lege. Risikoen for komplikasjoner på operasjonsbordet stiger statistisk sett når behandlingsteamet har et lavt årlig pasientvolum, spesielt ved uforutsigbare akuttilfeller.

Behandlingen starter før sykehuset

Behandlingen av akutte hjerteinfarkt (STEMI) starter før sykehuset. Ved lang reiseavstand – som i medisinsk praksis ofte defineres som over 90 minutter – gir medisinsk personell avansert propp-oppløsende medisin (trombolyse) direkte ute i feltet.

Medisinsk statistikk viser at denne formen for tidlig intervensjon lykkes med å åpne den tette åren helt eller delvis i anslagsvis 80–85 prosent av tilfellene. Dette reduserer akuttgraden, beskytter hjertemuskelen og gir en utvidet tidsmargin for trygg transport til et spesialisert senter. Reiseveien kompenseres dermed i stor grad av den avanserte behandlingen som gis enten pasienten transporteres på hjul eller i luften.

Trombolysen kjøpte meg tid

Mitt eget forløp illustrerer hvordan denne kjeden fungerte: Som 43-åring ble jeg rammet av et akutt infarkt (STEMI) hjemme på Hamar. I ambulansen ga de meg trombolyse umiddelbart, noe som delvis åpnet åren under transporten sørover. Rett før ankomst på Ullevål sykehus oppsto det en gjenlukking av åren.

Fordi jeg allerede var transportert til dørstokken av et høyspesialisert senter, ble en akutt rescue-PCI utført umiddelbart av et team med maksimal døgnkontinuerlig rutine. Den gjenstående andre trange åren ble deretter behandlet planlagt og kontrollert én måned senere. Forløpet viser at den prehospitale medisinen kjøper den nødvendige tiden, og at pasientsikkerheten min ble ivaretatt av kompetansen som møtte meg.

Få pasienter trenger akutt inngrep

Det faktiske pasientgrunnlaget er svært lite. Data fra Norsk hjerteinfarktregister underbygger hvorfor fagmiljøene advarer mot spredning. På landsbasis er det i dag kun rundt 300 til 350 pasienter i året som behandles med trombolyse i ambulansen. 

Siden denne medisinen har høy suksessrate, er det anslagsvis bare mellom 50 og 100 pasienter i hele Norge årlig som opplever at medisinen svikter, og at en akutt rescue-PCI blir nødvendig. Når disse mest kritiske nødssituasjonene oppstår så sjelden, sier det seg selv at behandlingen bør sentraliseres til de største sykehusene for at legene skal ha nok mengdetrening til å håndtere dem trygt.

Nye sentre krever knapp kompetanse

Å drifte et døgnåpent PCI-senter krever en fast vaktturnus på minimum seks-sju kardiologer, i tillegg til spesialisert sykepleierkompetanse. Det er en velkjent mangel på dette personellet i hele Helse-Norge. Etablering av nye sentre risikerer dermed i verste fall å tappe de eksisterende, robuste fagmiljøene for kritisk kompetanse for å opprettholde en beredskap i regioner med lavt pasientgrunnlag.

Pasientsikkerhet ved hjerteinfarkt handler om kvaliteten på hele behandlingskjeden, ikke kun avstanden til nærmeste sykehusbygning. For meg som opplevde dette på kroppen, ligger den virkelige tryggheten i den uavbrutte kvaliteten fra nødmeldingen går ut, til jeg lå på operasjonsbordet foran et team med maksimal mengdetrening.