Jeg har psykiske lidelser, men ikke rusproblemer
Helsevesenet må skille tydeligere mellom psykisk helse og rus når pasientene ikke har begge deler. Sammenblandingen kan skape utrygghet, stigma og feil inntrykk av pasientens behov.
Hvorfor blir pasienter med alvorlige psykiske lidelser automatisk koplet sammen med rusproblematikk i helsevesenet? Denne sammenblandingen skaper grobunn for feilbehandling, utrygghet og unødvendig stigmatisering.
I over 15 år har jeg kjempet en daglig kamp mot alvorlige psykiske helseutfordringer, inkludert dyp depresjon, angst og kompleks PTSD. Gjennom alle disse årene har jeg aldri rørt eller prøvd noen form for ulovlige rusmidler, og jeg har en klar nulltoleranse for dette i eget liv.
Siden bruk og besittelse av ulovlige rusmidler er straffbart i Norge, oppleves det ekstra belastende å bli skjøvet inn i samme kategori som personer som begår kriminelle handlinger. Selv om jeg har forståelse for at personer med rusavhengighet står i en vanskelig livssituasjon, ønsker jeg ikke at min helsehjelp skal sidestilles med et felt knyttet til ulovlige midler. Likevel opplever jeg i møte med helsevesenet at mine lidelser regelmessig plasseres under samlebetegnelser som «rus og psykiatri».
Systemet blander feltene sammen
Når sykehusavdelinger, behandlingsledd, retningslinjer og offentlige dokumenter slår sammen rus og psykisk helse til ett felles begrep, sendes det et uheldig og direkte feilaktig signal. Det skaper et inntrykk i offentligheten og i helsesektoren av at disse problemstillingene enten er to sider av samme sak, eller at vi som pasienter, tilhører nøyaktig samme felleskategori.
Mange som sliter med alvorlige og langvarige psykiske lidelser, bærer på dype traumer fra barndommen og oppveksten. Noen har vokst opp i utrygge og rusbelastede hjem.
Mange andre har vært utsatt for grov omsorgssvikt, fysisk eller psykisk mishandling, eller seksuelle overgrep – helt uten at rus noen gang var en del av bildet, verken hos deres pårørende eller hos dem selv.
Når disse menneskene til slutt søker profesjonell hjelp for å bearbeide sine traumer og gjenvinne tryggheten i livet, møter de et system som blander deres behandling sammen med rusfeltet.
Sammenblandingen kan skape utrygghet
For en person som bærer på dype trygghets- og tillitstraumer, kan det å plasseres i miljøer, grupper eller behandlingsrammer der rusproblematikk er en integrert del av hverdagen føles svært utrygt. I verste fall virker det direkte retraumatiserende.
Det må presiseres at det selvfølgelig finnes pasienter som har sammensatte lidelser der både rusbruk og psykisk helse må behandles parallelt (såkalte ROP-lidelser). Disse pasientene fortjener et helhetlig, kompetent og tilpasset tilbud. Men at noen har behov for samordnet behandling for begge felt, rettferdiggjør ikke at alle med en psykisk lidelse skal skyves inn under den samme paraplyen.
Jeg har tidligere rettet henvendelser til både politisk ledelse og departement for å belyse denne problemstillingen. Svarene jeg har mottatt, har i hovedsak bestått av overflatiske erkjennelser av at «språk er viktig» og at man skal «ta det med seg videre». Men ute i praksis og i hverdagen til pasientene fortsetter den systematiske sammenblandingen akkurat som før.
Pasientene trenger mer presise tilbud
Vi kan ikke akseptere et helsevesen som behandler vidt forskjellige diagnosefelt, årsaksforhold og menneskelige skjebner under én og samme fellesbetegnelse. Det er på høy tid at Helsedepartementet, helseforetakene og fagmiljøene rydder opp i språkbruken og skiller behandlingstilbudene langt tydeligere fra hverandre.
Psykisk helsevern og rusbehandling krever ulik fagmessig kompetanse, ulike fysiske rammer og fremfor alt: en grunnleggende respekt for den enkelte pasients faktiske bakgrunn og situasjon.
Innsender ønsker å være anonym, men Sykepleien kjenner identiteten til vedkommende.
En versjon av dette innlegget ble først publisert av Varden.
19 Kommentarer
Dette er et svært viktig innlegg, fordi forfatteren avslører holdninger blant fagfolk som vi ikke burde være bekjent av.
Rusproblematikk er verken spesielt eller unikt for mennesker med psykiske utfordringer, men navnet kan gi et slikt inntrykk. Det gir et kraftig signal på at pasientene har selvforskyldte plager i en mye større grad enn pasienter med somatiske diagnoser. Blir du spurt av naboen hvor du har vært innlagt, er svaret Avdeling for psykisk helse og rus. Det hjelper ikke at du faktisk er avholdskvinne. Assosiasjonen er der, og det kan nok føre til at du helst ikke vil fortelle naboen hvor du har vært. Du har mange nok fordommer å forholde deg til allerede
Faktum er at opptil 30% av innleggelser på somatisk avdeling kan være rusrelatert. Men man snakker ikke om slikt på somatiske sykehus. Rus er for skamfullt. Det florerer av myter og forestillinger om rusavhengige som «de andre», personer med egenskaper som forklarer rusbruken, sier forsker Lillian Dette er et svært viktig innlegg, fordi forfatteren avslører holdninger blant fagfolk som vi ikke burde være bekjent av.
Rusproblematikk er verken spesielt eller unikt for mennesker med psykiske utfordringer, men navnet kan gi et slikt inntrykk. Det gir et kraftig signal på at pasientene har selvforskyldte plager i en mye større grad enn pasienter med somatiske diagnoser. Blir du spurt av naboen hvor du har vært innlagt, er svaret Avdeling for psykisk helse og rus. Det hjelper ikke at du faktisk er avholdskvinne. Assosiasjonen er der, og det kan nok føre til at du helst ikke vil fortelle naboen hvor du har vært. Du har mange nok fordommer å forholde deg til allerede
Faktum er at opptil 30% av innleggelser på somatisk avdeling kan være rusrelatert. Men man snakker ikke om slikt på somatiske sykehus. Rus er for skamfullt. Det florerer av myter og forestillinger om rusavhengige som «de andre», personer med egenskaper som forklarer rusbruken, sier forsker Lillian Selseng.
Rus er sikkert ikke like farlig å bli assosiert med for pasienter med psykiatrisk diagnose enn dem med somatisk diagnose? Førstnevnte pasientkategori tilhører jo befolkningsgruppen «De som sliter», en egen personlighetstype, som tross alt, allerede er stigmatisert.
Jeg håper at SPOR tar dette til seg, og gjør noe med navnet. Da kan det hende at jeg melder meg inn.
Rusavhengighet er en sykdom og de fleste med en rusavhengigvet har også traumer, 72% har barndomstraumer. Kanskje man skal kutte rus begrepet i tjenesten helt, slik at de i rus også slipper stigma om at de er kriminelle.
"Studier viser at et stort flertall av personer med rusmiddelproblemer har vært utsatt for traumer, og mange lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av blant annet vold og overgrep.
En norsk studie fra 2022 viser at hele 94 prosent av pasientene som får behandling for rusproblemer, har opplevd et traume i løpet av livet, og 72 prosent har opplevd barndomstraume."
https://www.psykologisk.no/ytringer/et-stort-flertall-av-ruspasientene-…
Man kan spørre seg hvem som driver med stigmatisering her.
Jeg forstår at man ikke ønsker å bli assossiert med andre lidelser enn det man har, men man behøver ikke å kaste stigma på andre av den grunn. Å mer eller mindre kalle en pasientgruppe som en gjeng kriminelle hører ingen sted hjemme.
Ta et oppgjør med egen holdning!
Ulovlig rus er pr.def kriminell atferd. Det får de det gjelder godta, inntil lovverket sier noe annet.
Å kalle norsk lov for «stigma» er en ren avsporing
Til dere som beskylder meg for å «kaste stigma» og heve meg over andre: Dere misforstår – eller nekter å ta innover dere – hva dette faktisk handler om.
Når jeg påpeker at ulovlige rusmidler er straffbart etter norsk lov, er det et faktum. Det er ikke et personangrep, og det er ikke et moralsk korstog. Det er juss. Å late som om det juridiske aspektet ved rusbruk ikke eksisterer, blir like absurd som å påstå at tyveri ikke er lovbrudd fordi personen som stjeler har kleptomani. Man må kunne skille mellom en medisinsk diagnose og de juridiske rammene samfunnet har satt.
Kritikken her illustrerer nøyaktig det problemet jeg reiser i innlegget mitt: Det har blitt helt umulig å kreve et tilpasset og trygt helsetilbud for psykisk syke uten at noen umiddelbart roper «stigmatisering!».
La meg være krystallklar:
Fakta er ikke stigma. Å slå fast at jeg er lovlydig og ikke har rusproblemer er et faktum om mitt liv.
Retraumatisering er en reell fare. Mennesker som har traumer fra rusbelastede oppvekstmiljøer skal ikke tvinges inn i behandlingsrammer eller grupper der rus er en del av hverdagen. Å overse dette hensynet under dekke av «snillisme» er ansvarsfraskrivelse fra helsevesenet.
Ulik diagnose krever ulik behandling. Psykisk helsevern og rusbehandling er to helt forskjellige fagfelt. Å sause dette sammen under samlebegreper uansett pasientens behov er dårlig handverk og systematisk svikt.
Jeg ber ikke om at ruspasienter skal få et dårligere tilbud – de fortjener den beste hjelpen de kan få. Men jeg godtar ikke at min helsehjelp og min trygghet skal ofres fordi systemet ikke gidder å gjøre jobben sin og skille epler fra pærer.
Rydd opp i språket, rydd opp i avdelingene, og gi pasientene den målrettede hjelpen de faktisk har rett på.
Carl
,Man kan ruse seg på mye, både illegale og fullt lovlige rusmidler. Alkohol er det definitivt mest brukte rusmiddelet og er det de fleste som har alvorlige utfordringer med rus bruker.
Spesialisthelsetjenesten skiller rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser. At en kommune ett eller annet sted ikke har resurser til det må nesten komnunene stå til ansvar for. Eller skal det være egne seksjoner for ører, neser og hals?
Helt enig!
Svar til kommentarene: Å kalle ting ved sitt rette navn er ikke stigmatisering – det er virkelighet
Til dere som mener jeg «kaster stigma» eller har feil holdninger når jeg peker på det juridiske og faktiske skillet mellom psykiatri og rus: Dere sporer av debatten.
Når jeg viser til at bruk og besittelse av ulovlige rusmidler er straffbart etter norsk lov, er det et faktum, ikke et personangrep. Å konstatere gjeldende lovverk er ikke det samme som å mangle empati eller å «statisere» en hel pasientgruppe som «kriminelle». Like lite som at man benekter at kleptomani er en diagnose dersom man slår fast at tyveri er ulovlig. Man må kunne forholde seg til to tanker samtidig: At rusavhengige har det vondt og trenger god helsehjelp, og at ulovlig rusbruk har en juridisk og sosial side som skiller seg fundamentalt fra det å leve med en psykisk lidelse.
Kritikken i kommentarfeltet illustrerer jo nettopp hovedpoenget mitt: Så fort man ønsker et tydelig skille i helsevesenet, blir man beskyldt for å tråkke på andre. Det er en avsporing som gjør det umulig å snakke om pasientsikkerhet og trygghet for dem som ikke sliter med rus.
Når et helsevesen automatisk slår sammen to helt ulike fagfelt under samlebetegnelser som «rus og psykiatri», fører det til:
Utrygge rammer for pasienter med alvorlige traumer. For en som har opplevd omsorgssvikt eller overgrep i rusbelastede miljøer, kan det å bli plassert i behandlingsrammer der rus er en del av hverdagen føles som en direkte retraumatisering.
Systematisk feilbehandling. Psykisk helsevern og rusbehandling krever ulik fagkompetanse og ulike fysiske rammer.
Ingen tjener på at helsevesenet overforenkler eller skjærer alle over én kam – verken ruspasienter eller psykiatriske pasienter. Å kreve at helsevesenet tilpasser behandlingen etter pasientens faktiske diagnose og bakgrunn er ikke stigmatisering. Det er et helt grunnleggende krav om en treffsikker og trygg helsetjeneste.
Emilie
,Det store flertallet av pasienter som mottar behandling for ruslidelser, bruker ikke illegale stoffer, er ikke kriminelle, men er derimot i arbeid og fungerer som lovlydige medborgere. For de aller fleste er lovlig alkohol det primære rusmidlet. Å skjære alle pasienter i rusbehandling under én kam ved å kalle dem kriminelle, er både stigmatiserende og en grov feilslutning.
At fagfeltene er samlet, skyldes at mange av behandlingsmetodene er like, men det betyr ikke at alle får samme terapi eller medisin. Et klinikknavn betyr ikke at vi mangler forståelse for hva den enkelte pasient trenger av hjelp og behandling. På en avdeling for hud- og veneriske sykdommer blir du ikke behandlet for syfilis hvis du har psoriasis – på samme måte som du ikke får fødselshjelp på føde/gyn-avdelingen om du ikke har behov for det.
Jan uten Plan
,Kan man ikke se litt nærmere på hvordan helsevesenet opererer? Hvor mange "velger" rus fremfor flokken? Hvor mange har blitt avhengige pga av helsevesenet? (Kan legge til politisk føring, da jeg personlig mener helse er "kjærlighet/omsorg", noe politikere styrere med en latterlig retorikk, og samtidig bygger ned hele helsevesenet, og samt ignorerer fryktkulturen som er høyst reell).
Poenget er, er det ikke kanskje mer politisk behagelig å stemple en gruppe som ikke får forsvarlig medisinsk behandling av det offentlige, med definisjonen "rusmisbrukere", da er den manglende behandlingen bortforklart med at det er pasienten som er vrang, og ikke helsehjelpen som, først og fremst skal være å IKKE gjøre mer skade på pasienten!? Jeg står nå i en situasjon hvor jeg har sterk ADHD, fått medisiner som fungerte, utsatt for vold i nære relasjoner, suicidal, økonomisk vold fra Nav, politiet henlegger min anmeldelse som også innebar vold mot mitt barn! Blant mer! Hva er hjelpen? Fastlegen sperrer kommunikasjonen på helse Norge, han stoppet medisiner ("faglig forsvarlig?"), nekter kommunikasjon altså, legevakten som skal hjelpe ga meg antihistaminer, som at jeg er allergisk mot suicidale tanker og adhd, dette er uetisk og faglig uforsvarlig, per definisjon! Og jeg kunne fortsatt men lar være. Fastleger har ikke kompetanse til å behandle adhd, en gruppe som blir ofte definert som "rusmisbrukere", tilfeldig?
Åse Bjarthild Høiby
,Jeg må si meg enig i at dette kan være en uheldig sammenblanding. En samlebetegnelse som kan skape misforståelser og økt stigmatisering. Som pårørende opplever jeg det provoserende at disse begrepene blir slått sammen som om det automatisk er en sammenheng
Andreas
,Et klinikknavn er ingen diagnose. Å få behandling ved «psykisk helse og rus» betyr ikke at du har rusproblemer, akkurat som en hjerte- og lungeavdeling ikke gir deg to sykdommer ved innsjekking.
Du har selvfølgelig krav på behandling tilpasset dine behov og et trygt behandlingsmiljø. Men når du begrunner avstanden til ruspasienter med at de begår kriminelle handlinger, bidrar du selv til stigmaet du kritiserer.
Du ber om å bli sett som et menneske fremfor en kategori. Det samme fortjener pasientene du ikke vil bli assosiert med. Vi bekjemper ikke fordommer ved å flytte dem over på nabopasienten.
Svar til Andreas, lege:
Når en lege avfeier systematisk sammenblanding med en forenklet analogi om «hjerte- og lungeavdeling», illustrerer det presist den ovenfra-og-ned-holdningen pasienter møter i helsevesenet. Sammenligningen er dessuten svært lite gjennomtenkt: Verken hjerte- eller lungesykdommer innebærer handlinger som etter norsk lov er kriminelle. En hjertepasient opplever sjelden å bli plassert i behandlingsmiljøer eller grupper som virker direkte retraumatiserende som følge av personlige traumer knyttet til feltet. Å kalle organiseringen for et «klinikknavn» ufarliggjør den reelle påvirkningen organiseringen har på pasientenes trygghet og behandlingshverdag.
Det handler ikke om mangel på empati for ruspasienter eller å påføre andre stigma. Det handler om faktiske, juridiske rammer: Bruk og besittelse av ulovlige rusmidler er straffbart i Norge. Hvis en person med kleptomani begår et tyveri, er handlingen fortsatt kriminell etter loven, selv om det ligger en lidelse bak. Mener du at tyveri slutter å være en kriminell handling av den grunn?
Når helsevesenet tvinger pasienter uten rusproblematikk inn under samme paraply og rammer som et kriminelt regulert felt, oppstår det en reell belastning og utrygghet – spesielt for dem av oss som bærer på alvorlige trygghets- og tillitstraumer.
Det er billig rhetorikk å anklage pasienter for å «flytte fordommer» når vi peker på uheldige rammer i systemets organisering. Som lege burde du forstå forskjellen på faglig spisset spesialisthelsetjeneste og en administrativ samlepotte. Pasienter med alvorlig psykiatri fortjener et behandlingstilbud skreddersydd for sine diagnoser – ikke en overflatisk avfeining om at språkbruk og organisering ikke har betydnin
Martin
,Leit at du velger å tolke en forklaring som "ovenfra-og-ned-holdning". Og enda mer leit er det at du fortsetter å insistere på å sette likhetstegn mellom ruspasienter og kriminalitet og samtidig påstå at det ikke er stigmatisering og fordommer. De fleste ruspasienter bruker ikke illegale rusmidler og er ikke kriminelle.
Det er et voldsomt paradoks at du etterlyser dyp sensitivitet for dine egne diagnoser og tillits- og trygghetsutfordringer, samtidig som du med den største selvfølgelighet reduserer en hel pasientgruppe til "kriminelle".
Svar til Martin. Når jeg skriver "Bruk og besittelse av ulovlige rusmidler er straffbart i Norge." Hva synes du jeg er utydelig på her? Når jeg sier det er kriminelt, så har jeg hele tiden vær klar på at dette gjelder ulovlige rusmidler! Jeg tar ikke alle ruspasienter over en kam.
Dersom du ikke ser problemet med at det kan være svært uheldig å blande rus og psykiatri på et og samme behandlingssted, så synes jeg du børe lese deg opp på retraumatisering. Det blir som om personer med krigstraumer skulle mottatt sin behandling i en militærleir.
Jeg har ikke problemer med å forstå Norges lover, og forholde meg til dem. De fleste mennesker er vel enige om at dersom man bryter loven, så har man gjort en kriminell handling. Det finnes regler på når en person ikke er strafferettslig tilregnlig, men at en person bruker ulovlige rusmidler tilfredstiller ikke alene at man fritas konsekvensene for sine kriminelle handlinger.
Jeg er helt sikker på at alle pasienter ville fått bedre, mer tilpasset og ikke minst mer effektiv hjelp dersom det hadde vært delt riktig opp i helsevesenet. Samtidig ville vi unngått et så stort antall retraumatisering blandt pasientene.
Det ville sannsynligvis også senket terskelen for å oppsøke hjelp i tide, for den pasientgruppen uten rusproblematikk som idag kvier seg for å komme inn under paraplyen "rus og psykiatri".
Cecilie
,Så fint at noen setter søkelys på dette. Syns det er en skam og en stor svikt at det foregår. Jeg er helt enig i at det framstår stigmatiserende og skaper mistillit hos mennesker som ofte allerede har svært liten eller ingen tillit til mennesker rundt seg.
Desiderius Undli
,Jeg er veldig enig i at dette er et problem å jeg har selv tatt det opp med lederen på en avdeling jeg er på her ved sykehuset i Kristiansand. Jeg er nå på en avdeling som heter sikkerhetspsykiatri og her faller alle pasienter under samme kategori som rus og psykiske lidelser. Flesteparten av dem som er her har arr i armene sine etter tydelig rusmisbruk og jeg blir bedt om pisseprøver/spyttprøver selv om jeg aldri har hatt et rusproblem. Jeg har fått en del diagnoser opp igjennom tiden (tourette syndrom, adhd, dyssosial personlighetsforstyrrelse og paranoid schizophreni) jeg ble dømt til tvungen psykisk helsevern etter jeg slapp ut av fengsel etter 15 års soning og søkte hjelp/oppfølging når jeg slapp ut men fikk ingen, som resulterte i at jeg gjorde en del ting i en forvirret håpløs situasjon som resulterte i denne dommen. Jeg var fri i 3 måneder og har nå vært innlagt i 2 år. Jeg har nå resignert helt med ingen planer for fremtiden, masse økonomiske problemer fra 17 år tilbake og jeg går nesten ikke ut av rommet for jeg er lei av folk, holdningen til denne avdelingen og de andre pasientene som jeg føler jeg ikke har noe til felles med. Jeg har ingen kontakt med tidligere familie eller noen venner. Jeg er 39 år gammel og får ikke en gang velge å bytte sykehus grunnet regelverk. Jeg er ikke en gang fra sørlandet og mistrives sterkt. Mange leger er også sterkt uenige med hverandre og jeg mener det er derfor jeg har så mange forskjellige diagnoser. Dette slik jeg ser det er for å sette pasienter inn i en boks/kategori hvor noen er svært mer stigmatiserende enn andre. Legen som er min såkalte behandler her nå har jeg ikke snakket med på 4 måneder fordi han er ekstremt nedlatende og hovmodig, jeg klarer han rett å slett ikke. Håper min historie kan bidra til å gi et innblikk i det at forskjellig behandling for forskjellige lidelser er ekstremt viktig. Jeg er ingen rusmisbruker og har aldri vært det, alikevell blir jeg i stor grad behandlet som en.
Kunne ikke ha sagt det bedre selv.Tusen takk.
Etterlyser kompetanse...
Syns det er fint at du belyser dette!
Jeg syns man burde ha egne steder for dem som ikke har rusproblemer, både i psykisk helse og på barnevernsinstitusjoner. Både pga de temaene du belyser med stigmatisering og mulighet for retraumatisering. En annen ting er at mange sårbare unge uten ruserfaring, ofte kan komme inn i et rusmiljø og bli introdusert for rusmidler. Dette ser vi jo særlig i barnevernsinstitusjoner, men også i helsetjenesten på behandlingssteder for psykisk syke.