Vi snakker varmt om brukermedvirkning i helsevesenet. Pasienten skal høres, involveres og få være med på beslutninger som gjelder eget liv. Men hvor mye brukermedvirkning tåler egentlig tvang?

Jeg møtte en pasient som fikk meg til å stille dette spørsmålet. Mia var innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling under svangerskapet. Hun hadde schizofrenidiagnose og en lang historie med alvorlig rusmiddelbruk. Hun var under tvang og hadde nylig blitt flyttet mellom flere institusjoner. Hun var lei av å være en «kasteball» i systemet.

Da hun kom tilbake til avdelingen, møtte hun et personale hun kjente. Hun fortalte at hun likte menneskene som jobbet der. Så spurte hun om Vival og om noen kunne fyre opp røyken hennes.

Vårt ubehag kan styre møtet

Det siste var vanskelig for enkelte av oss. Hun var gravid, og vi visste at både røyking og benzodiazepiner kunne innebære risiko for barnet. Samtidig visste vi at hun var avhengig av disse medisinene og at uro og motstand kunne gjøre situasjonen vanskeligere. Jeg kjente selv på ubehaget. Hvordan kan vi stå og fyre opp en sigarett for en gravid pasient når vi vet at barnet kan ta skade?

Men spørsmålet jeg etter hvert stilte meg, var et annet: Hva skjer dersom vi lar vårt eget ubehag styre møtet med pasienten?

Mia kunne ikke bestemme om hun skulle være under tvang. Hun kunne ikke få et løfte om at hun skulle beholde barnet. Samtidig skulle hun medvirke i behandlingen, samarbeide med barnevernet og planlegge livet sitt videre. Hun ønsket seg en bolig i et mindre rusbelastet område og hadde tanker om hvordan hun ønsket å være mor. Hun hadde vært rusfri i fem måneder og samarbeidet godt med avdelingen.

Handlingsrommet hennes var altså svært begrenset. Nettopp derfor mener jeg at vi må være ekstra varsomme med hvordan vi bruker den makten vi allerede har.

Tvang gjør de små valgene viktigere

Brukermedvirkning betyr ikke at pasienten alltid skal få viljen sin. Det kan heller ikke bety at helsepersonell skal akseptere valg som vurderes som uforsvarlige. Men hvis pasienten bare får medvirke når hun velger det vi allerede har bestemt er riktig, hva er det da vi egentlig kaller brukermedvirkning?

Når vi bruker tvang, har vi som helsepersonell allerede tatt fra pasienten en del av kontrollen over eget liv. Da bør vi være særlig opptatt av å finne ut hva hun fortsatt kan få bestemme selv. Det kan være små ting: hvem hun ønsker kontakt med, hvordan hun ønsker å bli møtt, hvilke ønsker hun har for bolig og oppfølging, eller hvordan vi kan legge til rette for at hun opplever verdighet i en situasjon der svært mye blir bestemt av andre.

For meg ble relasjonen til Mia derfor viktig. Å være personlig, ekte og respektfull betyr ikke at vi skal være ukritiske eller grenseløse. Det betyr at vi må klare å stå i uenighet uten å gjøre pasienten til motstander. Hvis vi møter mennesker under tvang med en holdning om at «vi vet best», risikerer vi å gjøre samarbeidet enda vanskeligere.

Vi må undersøke vår egen maktbruk

Vi må også våge å undersøke våre egne motiver. Er det vi gjør faktisk faglig nødvendig, eller gjør vi det fordi det er tryggere og enklere for oss? Er en streng regel alltid til pasientens beste? Og når vi sier at pasienten har medvirket, har hun egentlig fått påvirke beslutningen – eller har hun bare fått mulighet til å uttale seg?

Dette betyr ikke at risiko skal bagatelliseres. Mia var gravid, hadde en alvorlig psykisk lidelse og en historie med rus. Barnets behov måtte selvfølgelig veie tungt. Men hensynet til barnet og hensynet til Mia trenger ikke alltid å stå i motsetning til hverandre. En trygg relasjon kan også være et virkemiddel for å få til samarbeid, stabilitet og videre rusfrihet.

Det samme gjelder samarbeidet mellom tjenestene. Hvis pasienten flyttes mellom institusjoner, må fortelle historien sin på nytt og møter ulike fagpersoner uten en felles plan, blir hun lett en kasteball. Samhandling må være mer enn møter, ansvarsfordeling og dokumentasjon. Den må merkes av pasienten. I Mias situasjon måtte psykiatrien, fødeavdelingen, kommunen, barnevernet og pårørende samarbeide, samtidig som hennes egne ønsker måtte få plass.

Vi kan gi noe av kontrollen tilbake

Vi kan ikke fjerne alle begrensningene som følger med tvang. Men vi kan bestemme hvordan vi møter mennesket som står i dem. Så kanskje vi bør stille oss noen ubehagelige spørsmål:

Hvor mye brukermedvirkning gir vi egentlig pasienter som er under tvang?

Er vi flinke nok til å skille mellom det som er faglig nødvendig, og det som først og fremst gjør hverdagen enklere for oss?

Og når vi har tatt fra pasienten noe av kontrollen – er vi da flinke nok til å gi tilbake det lille handlingsrommet som faktisk er igjen?

Brukermedvirkning må være mer enn et honnørord. Hvis pasienten ikke kan bestemme alt, betyr ikke det at hun skal få bestemme ingenting. Kanskje er det nettopp når vi bruker mest makt at vi må være aller mest opptatt av å gi pasienten en stemme.