Når vi snakker om pasientsikkerhet, handler samtalen ofte om bemanning, kompetanse, prosedyrer, teknologi, organisering og avvikssystemer. Alt dette er viktig.

Men i møte med framtidens helse- og omsorgsutfordringer må vi kanskje stille et nytt spørsmål:

Hva skjer med pasientsikkerheten når stadig mer av omsorgen bæres av pårørende?

Pårørende blir en del av sikkerhetsnettet

Vi hører mye om eldrebølgen. Om flere eldre, større behov og mangel på helsepersonell. Langt sjeldnere snakker vi om den andre bølgen som vokser frem parallelt:

Pårørendebølgen.

Bak hver eldre person som trenger hjelp, står det ofte en ektefelle, en datter, en sønn, et barnebarn eller en nær venn. Mennesker som følger opp medisiner, organiserer tjenester, kjører til avtaler, fanger opp symptomer, observerer endringer og forsøker å holde oversikt når hverdagen blir komplisert.

Pårørende er ikke bare en støtte for pasienten. De er ofte en del av pasientens viktigste sikkerhetsnett.

Samtidig vet vi at mange pårørende lever med langvarig belastning. De står i usikkerhet, bekymring og ansvar over måneder og år. Mange beskriver søvnløse netter, konstant beredskap og følelsen av å stå alene med et ansvar de aldri har bedt om.

Viktige varsler kan bli oversett

Når belastningen blir stor nok, kommer også reaksjonene som fortvilelse, frustrasjon, sinne og utmattelse. Likevel skjer det noe interessant i mange møter mellom tjenestene og pårørende.

Oppmerksomheten kan gradvis flyttes fra det pårørende forsøker å si ifra om til måten de sier det på. Bekymringen blir tolket som kritikk, utholdenheten som mas, spørsmålene som mistillit og fortvilelsen som vanskelig samarbeid.

Og da oppstår en pasientsikkerhetsrisiko vi snakker altfor lite om. For hva skjer når den som kjenner pasienten best, ikke lenger blir lyttet til?

Hva skjer når ansatte lærer hvem som oppfattes som «gode» pårørende og hvem som oppfattes som «vanskelige»? Og hva skjer når reaksjonen får mer oppmerksomhet enn årsaken til reaksjonen? Da risikerer vi å overse viktig informasjon, gå glipp av varsler om svikt og svekke pasientens sikkerhetsnett. Derfor handler pasientsikkerhet også om kunnskap om pårørendebelastning.

Helsepersonell må forstå belastningen

Helsepersonell trenger ikke bare kompetanse om sykdommer, behandling og prosedyrer. De trenger også kunnskap om hva langvarig omsorgsbelastning gjør med den fortvilte ektefellen, bekymrede datteren eller den sinte sønnen. Den utholdende pårørende som ikke gir opp.

Bak reaksjonene finnes det ofte mennesker som har båret et tungt ansvar altfor lenge.

Tillitskapende omsorg handler derfor om mer enn vennlige ord. Det handler om å møte pårørende med respekt, lytte før man forsvarer og være nysgjerrig på bekymringen bak reaksjonen. Og det handler om å stille spørsmål. Spørsmål bygger tillit. Og tillit er ikke bare en relasjonell verdi.

Tillit er også pasientsikkerhet.

Når eldrebølgen vokser, vil samfunnet bli stadig mer være avhengig av pårørende. Det betyr at politiske diskusjoner om framtidens helse- og omsorgstjenester også må handle om pårørende. Ikke bare om hva pårørende skal bidra med. Men om hva de trenger for å kunne stå i rollen.

Pårørende må inn i pasientsikkerhetsarbeidet

Dersom framtidens helse- og omsorgstjenester i økende grad baserer seg på pårørendes innsats, må også pårørende løftes frem som en del av løsningen, en del av planleggingen og en del av pasientsikkerhetsarbeidet.

På Verdens pasientsikkerhetsdag håper jeg derfor at vi utvider perspektivet. For pasientsikkerhet handler ikke bare om å oppdage feil. Det handler også om å bevare evnen til å høre dem som forsøker å varsle om feilene.

Og noen ganger kommer de viktigste varslene fra mennesker som er slitne, redde, fortvilte og følelsesmessig utslitte. Ikke fordi de ønsker konflikt. Men fordi de er glade i noen.

Kanskje er en av framtidens største pasientsikkerhetsutfordringer ikke bare eldrebølgen. Kanskje er det hvordan vi velger å møte pårørendebølgen.