Norge har etablert en regulert masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie og offentlig spesialistgodkjenning. Staten har samtidig brukt ressurser på å stimulere kommunene til å utdanne allmennsykepleiere.

Likevel er det langt fra gitt at utdanningen fører til en ny klinisk funksjon.

En norsk studie av 95 allmennsykepleiere fant at 66 prosent hadde fått en helt eller delvis endret praksis etter utdanningen, mens bare 26 prosent hadde en formell stillingsbeskrivelse. Blant dem som hadde en slik stillingsbeskrivelse, rapporterte 92 prosent endret praksis, mot 55 prosent blant dem som ikke hadde det.

Fafo fant et liknende bilde. Under halvparten hadde fått ny stillingsbeskrivelse, og rolleutviklingen var i stor grad drevet frem av allmennsykepleierne selv. Også annen norsk forskning viser at organisatoriske rammer, rolleavklaring, tid og ledelsesforankring påvirker om kompetansen faktisk blir brukt.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvor mange allmennsykepleiere vi utdanner. Det er hva som skjer når de kommer tilbake til tjenesten.

Utdanningen skaper ikke rollen

En masterutdanning endrer ikke organisasjonen sykepleieren kommer tilbake til. Den lager ikke en stillingsbeskrivelse, definerer pasientansvar eller avsetter tid til en ny funksjon. Den endrer heller ikke regelverk og finansieringsordninger.

Dermed kan to allmennsykepleiere med samme utdanning ende opp med svært forskjellige funksjoner. Den ene kan ha ansvar for definerte pasientgrupper, gjøre selvstendige kliniske vurderinger og følge komplekse pasientforløp. Den andre kan inngå i ordinær sykepleiebemanning og bruke deler av kompetansen når det er rom for det.

Forskjellen ligger ikke nødvendigvis i kompetansen. Den ligger i rammene rundt rollen.

Norge må kople kompetanse og funksjon

Norsk allmennsykepleie er del av den internasjonale utviklingen av avanserte kliniske sykepleieroller. International Council of Nurses beskriver avansert klinisk praksis med blant annet autonom klinisk praksis, ansvar for egne pasientgrupper og myndighet til å diagnostisere, forskrive, rekvirere undersøkelser og henvise.

Norge skal ikke kopiere reguleringen fra andre land. Praksis må tilpasses norsk helsetjeneste. Men utdanning, praksis og regulering må henge sammen. Dersom sentrale kjennetegn ved avansert klinisk praksis reguleres bort, oppstår det et gap mellom kompetansen allmennsykepleierne utdannes til å ha og rollen de får mulighet til å utøve.

Reguleringen begrenser handlingsrommet

God lokal organisering kan bringe rollen langt. Men den kan ikke løse alt.

En allmennsykepleier kan undersøke pasienten, vurdere blodprøver og andre undersøkelser, gjøre en klinisk vurdering og følge pasienten over tid. Men dersom rollen mangler nødvendige formelle virkemidler, kan deler av beslutningen fortsatt måtte gå gjennom andre.

Dersom den ene profesjonen undersøker pasienten, vurderer behandlingsbehovet og følger pasienten, mens en annen må gjennomføre beslutningen formelt, kan det oppstå et misforhold mellom klinisk ansvar og myndighet.

Det samme gjelder henvisningsrett, rekvireringsrett, takst- og finansieringsordninger og organisering av pasientansvar. På et fastlegekontor kan en allmennsykepleier for eksempel følge definerte pasientgrupper over tid innenfor en fastleges liste. Skal slike arbeidsformer utvikles, må systemene gjøre dem mulige.

Rollen kan ikke være et individuelt prosjekt

Allmennsykepleierrollen må kunne tilpasses lokale behov. En allmennsykepleier på et fastlegekontor kan ha en annen funksjon enn en allmennsykepleier i for eksempel sykehjem, sykehus eller hjemmetjeneste.

Men utviklingen av en nasjonalt godkjent spesialistrolle kan ikke være et individuelt prosjekt for den enkelte allmennsykepleier. Det er for stort ansvar på den enkelte. Forskningen viser nettopp at allmennsykepleierne i stor grad selv har måttet drive frem nye funksjoner og finne rom for å bruke kompetansen sin.

Ansvaret kan heller ikke bare flyttes til den enkelte leder, kommune eller arbeidsplass. Da vil utviklingen fortsatt avhenge av lokal forståelse, prioriteringer og muligheter.

Vi har allerede definert kompetansen gjennom en nasjonalt regulert masterutdanning og offentlig spesialistgodkjenning. Nasjonale myndigheter skal ikke bestemme hvordan den enkelte kommune organiserer sine allmennsykepleiere. Men de nasjonale rammene må gi retning og nødvendige virkemidler.

Kompetansen defineres gjennom utdanningen. Funksjonen må kunne tilpasses praksisfeltet. Reguleringen må gjøre den mulig.

For dersom en ny utdanning ikke fører til endret praksis – hva er da poenget?