For mange veteraner er overgangen fra internasjonale oppdrag til hverdagslivet preget av mestring, stolthet og personlig vekst. For noen blir erfaringene fra tjenesten med videre hjem på en måte som gjør overgangen krevende. Ikke fordi de mangler styrke, men fordi enkelte opplevelser setter spor som ingen kan forventes å håndtere alene. 

Når mennesker som har vært villige til å risikere livet for andre, opplever at det er lettere å bære belastningene i stillhet enn å be om hjelp, står vi overfor et alvorlig problem. Da kan stigma bli like belastende som selve traumet.

Veteraner er vant til å klare seg selv

Veteraner har ulike bakgrunner og livssituasjoner, men felles for mange er en kultur preget av ansvar, samhold, utholdenhet og lojalitet. Disse verdiene skaper sterke fellesskap og stolthet, men kan også gjøre det vanskelig å erkjenne egne utfordringer. Mange veteraner er vant til å være den som hjelper andre. Færre er komfortable med å være den som trenger hjelp.

Når psykisk helse blant veteraner omtales, er det ofte posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som får oppmerksomhet. PTSD er viktig, men langt fra hele bildet. Veteraner kan også oppleve angst, depresjon, søvnproblemer, belastningsreaksjoner, komplisert sorg eller rusutfordringer. Noen strever med moralsk skade der erfaringer fra tjenesten utfordrer grunnleggende verdier og oppfatninger av rett og galt. 

Ikke alle reaksjoner fører til en diagnose. Irritabilitet, konsentrasjonsvansker, følelsesmessig avstand til familie og venner eller en vedvarende følelse av å måtte være på vakt kan likevel påvirke livskvalitet og relasjoner over tid. Slike reaksjoner er ikke uttrykk for svakhet, men ofte normale menneskelige reaksjoner på ekstraordinære belastninger.

Stillheten kan bli en helserisiko

Selv om samfunnet har blitt mer åpent om psykisk helse, lever forestillingen om at robuste mennesker bør klare seg selv videre. I veteranmiljøet kan dette være særlig utfordrende fordi identitet og mestring står så sterkt. Mange frykter å bli oppfattet som svake eller mindre pålitelige. 

Resultatet er at utfordringer håndteres alene. Stillheten blir en mestringsstrategi, men kan også bli en helserisiko. Belastninger som kunne vært håndtert tidlig, får utvikle seg, med konsekvenser for relasjoner, arbeidsevne og livskvalitet.

Kameratstøtte er organisert likepersonsarbeid der veteraner møter veteraner og familier møter mennesker som kjenner deres situasjon. Den gjensidige forståelsen skaper ofte trygghet og tillit. Veteraner trenger færre forklaringer når de snakker med noen som kjenner den militære kulturen og erfaringene fra tjenesten. 

Kameratstøtte er ikke behandling, men kan være avgjørende for at en veteran våger å snakke om det som er vanskelig. Slik kan kameratstøttere bidra til å redusere stigma og motivere til å oppsøke profesjonell hjelp. For mange blir kameratstøtten en bro mellom veteranen og hjelpeapparatet.

Fellesskapet kan bryte stillheten

I mange tilfeller er det familien som først oppdager at noe er galt. Ektefeller, foreldre, søsken og barn registrerer ofte endringer i humør, søvn, atferd og sosial fungering før veteranen selv erkjenner utfordringene. Derfor er pårørende en viktig ressurs. Når familier får kunnskap og støtte, øker muligheten for at belastninger oppdages og håndteres tidlig.

Vi trenger en kultur hvor det å be om hjelp ses som en naturlig del av det å ta ansvar for egen helse. En kultur hvor psykiske reaksjoner forstås som normale reaksjoner på ekstraordinære hendelser. Kameratstøtte er en viktig del av løsningen. Den bygger bro mellom veteranen og hjelpeapparatet, mellom familien og forståelsen, mellom stigma og åpenhet. For når stillheten blir farlig, er det fellesskapet som må bryte den.