«Mellom varme hender og kalde systemer» er overskriften på en spalte her i Sykepleien. Den handler om dokumentasjonskrav som tar oss bort fra pasientene, eksemplifisert med gamle engstelige fru Hansen som trenger en hånd å holde i. En hånd som ikke er der fordi systemet krever at hendene brukes på tall, koder og avkrysninger. Spalten avsluttes slik «La oss få lov til å være sykepleiere. La oss bruke det kliniske blikket vårt på pasienten, ikke på skjermen. Det skylder vi både oss selv og de som har lagt livene sine i våre hender.»

Jeg lyver litt. Spalten har ikke stått på trykk. Den har ikke engang en forfatter. Den er skrevet av kunstig intelligens (KI) – populært kalt AI – på oppdrag fra meg. Nokså idéfattig spurte jeg nemlig min gode venn AI om hen hadde et forslag til en spalte i Sykepleien. På få sekunder fikk jeg en fiks ferdig tekst som bokstavelig talt er skreddersydd for Sykepleien. Teksten ville muligens gått gjennom redaksjonen, og lesere vil nikket gjenkjennende. Men jeg tviler på om den ville bli lest noe særlig. Til det er den for lite original, full av floskler og opplagtheter – og stilistisk ganske død. Dessuten mangler den en personlig signatur. 

Jeg ble fornærmet over min digitale dobbeltgjenger

Jeg spurte derfor AI om den kunne skrive en spalte i Sykepleien av Cathrine Krøger.

Da kom det ikke veldig overraskende opp en tekst med overskriften «Dokumentasjonstyranniet som kveler omsorgen» og blant annet følgende passasje: «Jeg ville lindre smerte, vaske såre rygger og gi en hånd å holde i når natten ble for lang. Men i dagens helsevesen føles det av og til som om pasienten bare er et irriterende vedlegg til det som egentlig betyr noe: Dokumentasjonen.»

Jeg må innrømme at jeg ble ganske fornærmet over utkastet. Teksten er både selvgod og dryppende sentimental – helt uten den humor jeg liker å smigre meg med at jeg bruker i tekstene mine. Den alltid behjelpelige AI må ha forstått det. I vår chattesamtale spurte den nemlig om «vi» (AI brukte ubeskjedent den kongelige flertallsform om seg selv) skulle justere teksten til en «skarpere eller mer humoristisk tone?» Ja, svarte jeg optimistisk, og slang på «mer ironi». Jeg fikk da et overdrevent ironisk tekstforslag, med samme tematikk, men der vi sykepleiere liksom omfavnet det å gi oss hen til pc-en på bekostning av pasientene. Litt mer subtil? spurte jeg da, og AI laget sporenstreks en nedjustert utgave av den altfor opplagte ironien. 

Selv litteraturkritikere kan bli lurt

Samtalen med AI varte i bare rundt ti minutter. Hadde jeg brukt mer tid, ville AI sikkert justert teksten til en leseverdig spalte der få ville mistenke at AI var forfatteren. 

Det er en kjent sak at vi alle blir lurt hver dag, også vi litteraturkritikere. Her om dagen ble forfatteren og filosofen Lars Svendsen tatt med buksene nede. Hans kritikerroste «Trump og filosofene» ble kjørt gjennom en AI-detektor av kritikeren Gisle Selnes i Manifest Media. Den avslørte at 78 prosent av Svendsens bok var hentet fra nettopp AI. 

Hvordan avsløre at teksten du skal vurdere, er skrevet av kunstig intelligens? Paradoksalt nok er AI også her svært behjelpelig. AI forteller om seg selv at tekstene hens gjerne har en forutsigbar rytme, ofte med svulstige og klisjéfylte uttrykk, og setninger på mellom 12 og 20 ord. En AI-tekst vil ifølge AI typisk også liste opp tre eksempler, tre fordeler eller tre egenskaper i unaturlig stor grad. Først og fremst mangler tekstene ekte anekdoter, personlige erfaringer, spissfindig humor eller lokalt særpreg, fastslår den beundringsverdig selvkritiske AI. 

Jeg er visst like forutsigbar som AI

Problemet er at svært mange av tekstene vi omgir oss med, har dette særpreget. Store deler av krim- og underholdningslitteratur er jo allerede generisk, klisjéfylt og floskelfylt. Det samme med politikerspråket skapt av kommunikasjonsrådgivere som er eksperter i å lire av seg floskler og svulstigheter som verken har essens eller særpreg. For ikke å snakke om mye av den ugjennomtrengelige akademiske svadaen.

Det flaueste med AI-chatten, for min del, var at hen avslørte hvor forutsigbar jeg selv er som skribent – med min hamring mot meningsløse dokumentasjonskrav og akademisering av sykepleie. Den samme leksa om og om igjen, vil mange lesere tenke, også når det gjelder mine terningkast og meninger om litteratur. Akkurat det var faktisk en av årsakene til at jeg ville bli sykepleier og drive med noe som ga livet mer mening enn å være en forutsigbar kjeftesmelle og meningsmaskin. Eller – for å si det like pinlig svulstig og selvgodt som AI foreslo at jeg skulle skrive: «Jeg ville lindre smerte, vaske såre rygger og gi en hånd å holde i når natten ble for lang».