Spør en sykepleier i hjemmetjenesten hva hun tenker på når hun kjører hjem etter nattevakta. Sjansen er stor for at hun tar med seg et ansikt. Pasienten hun ikke rakk å sitte hos lenge nok. Den pårørende hun måtte avvise med et «jeg har dessverre ikke tid akkurat nå». Det er ikke fordi hun ikke bryr seg. Det er fordi det er for få hender og for mange oppgaver, og fordi noe må gi etter når regnestykket ikke går opp.

Den 12. juni la regjeringen frem Helsepersonellplan 2040. Den bekrefter det de fleste av oss som har jobbet i tjenestene, har visst lenge: Vi blir mange flere eldre og altfor få til å pleie dem. SSB anslår at underskuddet av helsepersonell vokser til over 42 000 årsverk i 2040. Og regjeringen sier det rett ut: Vi kan ikke bemanne oss ut av dette. Folkene er ikke der, og de få som er det, kjemper også skolen, barnehagen og resten av arbeidslivet om.

Prognosen har allerede truffet kommunene

For sykepleiere i kommunehelsetjenesten er ikke dette en fjern prognose. Utfordringene er størst i mange kommuner der avstandene er lange, fagfolkene få og andelen eldre øker raskt. En hjemmetjeneste som bruker timer på transport mellom brukere, har minst av alt å gå på. Og når Riksrevisjonen samtidig dokumenterer at fire av ti kommuner allerede har senket kvaliteten på tjenestene til de eldre, er det ikke 2040 vi snakker om. Det er i år.

Her er det lett å gå feil. Når noen sier «velferdsteknologi», hører mange «innsparing» og frykter at maskiner skal erstatte det varme menneskemøtet. Som tidligere hovedverneombud og tillitsvalgt forstår jeg den reaksjonen godt. Men tanken er nesten motsatt. Teknologien skal ikke erstatte menneskene. Den skal ta unna det som ikke trenger et menneske, så det blir tid igjen til alt det som faktisk gjør det.

Teknologien kan frigjøre tid

Et digitalt tilsyn som passer på en pasient om natten, vekker ingen som sover godt, og varsler de ansatte når noe faktisk skjer. Det er forskjellen på å gå tolv rutinerunder forbi tolv soverom og å bruke den samme tiden hos den ene som er urolig. 

Helsepersonellplanen kaller dette behovsstyrte løsninger og viser blant annet til et sykehjem i Oslo som halverte behovet for nattevakter uten at forsvarligheten ble svekket. Den frigjorte tiden forsvinner ikke inn i et regneark. Den kan brukes til å sitte litt lenger hos den som trenger at noen bare er der.

For sykepleiere handler dette også om muligheten til å bruke kompetansen sin der den gjør størst forskjell. Når jobben blir mer oversiktlig å stå i, orker flere å bli. Meldingen peker på bedre arbeidstilfredshet, mindre overtid og tegn til lavere sykefravær der teknologien tas i bruk på rett måte. I et yrke som sliter med å beholde folk, er ikke det en liten ting.

Ansatte må forme omstillingen

Men dette kommer ikke av seg selv. Teknologi som dyttes inn over en turnus som allerede er sprengt, uten at noe annet blir lettet samtidig, skaper bare mer stress. Sensoren på veggen gjør ingenting alene. Gevinsten kommer først når noen tør å legge om selve arbeidsdagen rundt den med de ansatte og de tillitsvalgte med på laget fra første dag.

Vi som er sykepleiere og andre helsefagfolk, har også et ansvar i denne omstillingen. Altfor ofte blir debatten stående som om velferdsteknologi er noe som påføres tjenestene utenfra. Men vi vet bedre enn de fleste hva som skjer dersom vi fortsetter som i dag. Derfor må vi være tydelige overfor kommunedirektører, ordførere, stortingspolitikere og statsråder: Når velferdsteknologi tas i bruk på en faglig forsvarlig måte, er det ikke et angrep på omsorgen. Det er et virkemiddel for å bevare den.

Kommunene må handle nå

Politikere og ledere kommer til å måtte ta krevende beslutninger de neste årene. Da trenger de ikke bare kritiske innspill fra fagfolk. De trenger også støtte. Vi som kjenner tjenestene fra innsiden, må tørre å si høyt at velferdsteknologi ikke er en trussel mot omsorgen, men en forutsetning for å kunne opprettholde den. Hvis ikke vi sier det, hvem skal da gjøre det?

Regjeringen har nå lagt pengene på bordet med et eget omstillingstilskudd til kommunene. Det som gjenstår, er at kommunene faktisk griper det. Ikke med enda en pilot som blir liggende i en skuff, men med et konkret mål det går an å holde noen ansvarlig for: Hvor mange av våre eldre med nattlig tilsynsbehov skal få vurdert digitalt tilsyn, og innen når?

Vi skylder de eldre en verdig alderdom. Og vi skylder menneskene som jobber i tjenestene, en arbeidsdag det går an å leve med. For sykepleiere handler dette også om å få rom til faglig forsvarlig praksis og den omsorgen som fikk mange til å velge yrket i utgangspunktet. Begge deler er innen rekkevidde. Men bare hvis vi tør å gjøre noe annet enn å be slitne folk løpe enda litt fortere. Den jobben kan vi begynne på nå.