Som nyutdannet sykepleier lå jeg på en strand på en gresk øy da jeg leste disse ordene:

«Det var snilde Søstre mange, med Omgangsform og pent Spraak, dannede Damer, de hadde Skole, hadde læst Bøker før de kom ind, nu læste de ikke mere. Kunde de holde ut ikke at læse mere?»

Knut Hamsun skrev ordene mellom 1945 og 1948. De står i det selvbiografiske verket «Paa gjengrodde Stier» som ble utgitt i 1949, etter at han under landssvikoppgjøret var blitt diagnostisert med «varig svekkede sjelsevner».

Jeg har alltid lest

Ordene traff meg ikke fordi jeg følte meg rammet av Hamsuns undring over sykepleiere som ikke leste. De traff meg fordi de uttrykte noe jeg selv kjente: Tanken på et liv uten lesing var ikke til å holde ut.

Jeg har alltid lest. Min livshistorie og min lesehistorie er tett sammenvevd. Akkurat som min livshistorie, kan også min lesehistorie deles inn i tiår. 

Det første tiåret – jeg slukte alle bøkene

Jeg vokste opp i et klassisk arbeiderklassehjem uten bøker, og uten voksne som leste høyt for meg. Jeg hadde imidlertid ivrige storesøsken som lærte meg å lese, lenge før jeg begynte på skolen. 

Vi hadde forresten noen bøker i den brunbeisede veggseksjonen i stua. Vakkert innbundne bøker som først og fremst fungerte som dekorasjon, kjøpt av omreisende bokselgere. «Det bestes bøker». Jeg leste alle, og det skulle ta mange år før jeg forsto at jeg ikke hadde lest klassikere i sin helhet, men kun kondenserte utgaver av disse.
 
Jeg hadde dessuten også det offentlige biblioteket som forsynte meg med nye bunker bøker hver gang jeg leverte tilbake en bunke jeg hadde fortært med glupsk appetitt.

Det andre tiåret – forbudet tente leselysten

Jeg husker den første voksenboken jeg leste. En bok min eldre søster stakk til meg. Men det jeg husker enda bedre er at min strenge og pietistiske tante tok den fra meg med beskjed om at «slike bøker er ikke ment for sånne som deg». Stakkars tante. Hun forsto neppe at et sterkere insentiv til å fortsette lesingen kunne jeg knapt fått. Hvis bøker kunne inneholde noe som burde holdes hemmelig for meg, måtte jeg i alle fall lese dem.

Det tredje tiåret – plikten styrte lesingen

Studietidens og 20-årenes lesing var preget av en slags pliktfølelse. Jeg leste bøker jeg trodde man måtte ha lest for å kunne være et noenlunde dannet menneske. Å, så mye tid jeg brukte det tiåret på å lese bøker jeg ikke forsto. 

Best av alt husker jeg sommeren jeg tilbrakte på plenen foran studenthjemmet med James Joyces «Ulysses». Du verden, så mange dager jeg brukte på å lese om den 16. juni 1904 før jeg ga opp. Boken står fortsatt i bokhyllen min som et slags monument over min forfeilede pretensiøse lesefase. 

Det fjerde tiåret – barna styrte lesingen

I 30-årene endret lesevanene mine seg dramatisk. Først og fremst fordi jeg ble mor. Jeg fortsatte å lese, men nå oftest med tre små kropper tett inntil meg. Jeg ble en mester i å gestalte Drømmeprinsen og Frossenpinnen i Pulverheksa, og professor McSnurp og Hermine i Harry Potter-bøkene. 

Men det var også mot slutten av dette tiåret jeg kjente igjen deler av mitt eget hverdagsliv i Karl Ove Knausgårds detaljerte beskrivelser av sin kamp.

Det femte tiåret – tiden skapte lesehastverk

Med 40-årene kom erkjennelsen av at jeg var nært halvveis i et gjennomsnittsliv. Og med det kom hastverket. Jeg hadde så mange bøker jeg måtte få lest og så få år igjen å få gjort det på. 

Attpåtil var det så mange gode bøker jeg ønsket å lese på nytt. Hva skulle jeg prioritere: Lese nye bøker eller gamle bøker om igjen? Uansett – det hastet. Livet er kort.

Det sjette tiåret – jeg leser fritt

Nå er jeg i femtiårene og både pretensiøs lesing og midtlivskrise har sluppet taket. Jeg leser det jeg har lyst til. Og kanskje leser jeg nå mer slik jeg gjorde i det første tiåret: med ustoppelig appetitt. Alt jeg leser åpner verden litt mer for meg. 

Denne sommerferien har jeg for eksempel vært både på et luksushotell i Moskva, på en øy i de ytre Hebridene, i Sør-Korea, på landsbygda i Idaho, i Oslos mange gater og på den finske landsbygda. Jeg har hengt med grever, studenter, vevere, bønder, adoptivbarn, tradwife-influensere, familier som lever langt under fattigdomsgrensa og finske vinterkrigere. 

Lesing åpner oss for andre

Og det er her jeg vender tilbake til Hamsuns undring over hvordan sykepleiere kan holde ut ikke å lese. Empati er kjernen i sykepleien. Den er en åpning inn til den andre. Jeg tror selvsagt ikke at sykepleiere som ikke leser, ikke kan møte andre mennesker med empati. Men jeg tror likevel at lesing kan gjøre oss mer åpne og nysgjerrige på den vidunderlige menneskeheten, på mangfoldet av erfaringer mennesker vi møter har med seg, og på de ulike livsvilkårene som former menneskers liv og helse.

«Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skriving». Dette er de aller siste ordene i Hamsuns forfatterskap. Han endte sin skrivegjerning der. Vi, derimot, kan fortsette å lese. For hvordan kan vi holde ut ikke å gjøre det?