Forestill deg at du nettopp har fått beskjed om at du har kreft. Sjokket, frykten og alle spørsmålene som kommer på én gang. Eller kanskje du allerede er i gang med et krevende behandlingsforløp og er så sliten at det eneste du ønsker, er å få legge deg ned og få litt ro.

Du har fått beskjed om at du skal legges inn, men rommet er ikke klart. Du får beskjed om at det dessverre blir litt venting. Så du blir sittende. På en korridor. I timevis.

Kreftpasientene må dele rom

Når rommet endelig blir ledig, blir du kanskje plassert på et dobbeltrom med en person du aldri har møtt før. Det eneste dere har til felles, er at dere begge trolig befinner dere i deres livs verste krise.

Dette er virkeligheten for mange av pasientene våre på kreftsengepost. Pasienter som er alvorlig syke, utslitte etter behandling og allerede i en svært sårbar situasjon.

Jeg synes det er vanskelig å forstå at dette har blitt en normal del av hverdagen vår. Kreftsengepost er den eneste avdelingen på St. Olavs hospital som har dobbeltrom. Hvorfor er det da kreftpasientene som må dele rom når resten av sykehuset kan tilby enerom? Kreftpasienter bør ikke ha dårligere forutsetninger for verdighet og privatliv enn andre pasienter.

Dobbeltrommene tvinger frem umulige valg

På kreftsengepost har vi 24 senger, men bare 12 enerom. Hver dag må vi prioritere hvem som skal få dem. Vi må vurdere hvem som trenger mest ro, hvem som er dårligst, hvem som trenger ekstra skjerming, og hvem som kan klare seg på dobbeltrom.

Er det pasienten som er døende og trenger ro med familien? Pasienten med oppkast og diaré? Den som er forvirret og urolig? Pasienten med små barn? Eller den som nettopp har fått vite at det kanskje bare er kort tid igjen å leve?

Dette er en dragkamp vi aldri kan vinne. For vi mener at alle pasientene våre bør få enerom.

Kreft påvirker hele mennesket. Behandlingen kan gi smerter, fatigue og nedsatt immunforsvar. I tillegg er mange engstelige og redde etter å ha fått livet snudd på hodet.

Utfordringen med dobbeltrom handler derfor om langt mer enn å forstyrre naboen om natten. Det handler om verdighet og privatliv.

Det handler om at pasientene kanskje ikke tør å gråte når de trenger det. At de holder igjen glede fordi sidemannen nettopp har fått en dårlig beskjed. At de mister muligheten til å reagere fritt i en situasjon der de allerede har mistet mye kontroll over eget liv.

Taushetsplikten blir vanskelig å ivareta

Pasientene våre får daglig svært alvorlige beskjeder fra legene. Det kan være informasjon om at sykdommen har utviklet seg, at behandlingen må endres eller at prognosen er dårligere enn håpet.

Likevel foregår slike samtaler på dobbeltrom.

Når legen gir viktig informasjon, kan vi ta med hørselsvern til pasienten i nabosengen. Men når samtalen er over, tas hørselsvernet med ut igjen. Resten av dagen skal vi sykepleiere administrere medisiner, gjennomføre behandlinger, stelle, observere og følge opp pasienter og pårørende. Dette skjer uten hørselsvern fordi det ikke er realistisk å bruke det hver gang vi skal snakke med en pasient.

Vi kan snakke lavere og forsøke å ta enkelte samtaler utenfor rommet, men vi kan ikke kontrollere hvem som hører hva når to pasienter ligger noen meter fra hverandre.

Det er ikke fordi vi ikke tar taushetsplikten på alvor. Det gjør vi. Problemet er at vi ikke kan organisere oss ut av et problem som i utgangspunktet handler om mangel på enerom.

Dobbeltrommet begrenser også de pårørende

Når et menneske får kreft, rammer det hele familien. Pårørende trenger å kunne være til stede, stille spørsmål, gråte, trøste og bare sitte sammen i stillhet.

På et dobbeltrom blir også dette vanskelig. En ektefelle kan måtte gå ut på gangen for å snakke fritt. Barn som kommer på besøk, må ta hensyn til en fremmed pasient. Familien kan føle at de må dempe seg eller begrense besøkene.

Hvorfor er det kreftpasientene som skal leve med dette?

Jeg forstår at St. Olavs hospital har kapasitetsutfordringer og må gjøre vanskelige prioriteringer. Men jeg forstår ikke hvorfor kreftsengepost skal være avdelingen som må leve med konsekvensene.

Vi ber ikke om luksus

Dette handler ikke om hotellstandard, større rom eller bedre utsikt. Vi ber om noe som burde være grunnleggende når et menneske er alvorlig syk: muligheten til å være syk med de menneskene som står en nærmest.

Et enerom gjør det mulig å få beskjeder om egen sykdom uten at andre hører. Det gjør det mulig å gråte uten å føle at man forstyrrer noen. Det gir pårørende mulighet til å være nær og pasienten bedre forutsetninger for søvn og hvile.

Det gjør det også langt enklere for oss som helsepersonell å ivareta personvern og taushetsplikt.

Vi som jobber på kreftsengepost, gjør det vi kan innenfor rammene vi har. Men mest av alt ønsker vi å gjøre det vi er best på: å gi pasientene trygg, verdig og helhetlig behandling og omsorg.

Derfor mener jeg at St. Olavs hospital må prioritere annerledes. Kreftpasienter må få bedre tilgang på enerom, og behovet for privatliv og skjerming må tas på alvor.

Vi har fått nok av å sitte stille i båten.

For dette handler ikke om luksus. Det handler om hvordan vi behandler mennesker når de er på sitt mest sårbare. Og akkurat det burde vi klare bedre.