En kreftdiagnose snur livet på hodet. I går var man frisk, og i dag skal man forholde seg til en påvist kreftsykdom. Sykdommen belaster pasienten både psykososialt, fysisk og åndelig. Det samme gjør den med pårørende. Hvilken hjelp og koordinering en i dag får når livet rakner, avhenger av hvor i landet du bor. 

Norge har et mål om å tilby likeverdige helsetjenester til hele befolkningen, og med lik tilgang til tjenester menes at befolkningen skal sikres helse- og omsorgstjenester uavhengig av alder, kjønn og bosted. Dette utfordres når vi aksepterer at kreftpasienter får varierende tilbud om kreftkoordinator avhengig av hvilken kommune en bor i. 

Kreftkoordinatoren skaper oversikt

Slik det er i dag, er tilgangen til en kreftkoordinator et rent postnummerlotteri. Dette er et nasjonalt problem og ikke bare et lokalt innspill fra en enkelt innbygger. Jeg bor selv i Bjørnafjorden kommune, som per i dag ikke tilbyr en slik koordinator. Dette er de ikke alene om. Hele 60 norske kommuner mangler i Kreftforeningens oversikt over kommuner med slike tilbud.

En kreftkoordinator anser jeg som en nøkkelfunksjon i kommunal kreftomsorg. En fagperson som kan besvare undrende spørsmål og håndtere sterke følelsesmessige reaksjoner fra pasienter og pårørende. En kreftkoordinator kan utgjøre forskjellen mellom kaos og oversikt i en livskrise.

Pasientene trenger én å gå til

I kommunene som står oppført i listen over dem som tilbyr en kreftkoordinator, har pasienter og pårørende en navngitt fagperson som kan koordinere mellom fastlege, spesialisthelsetjeneste, hjemmetjeneste, psykisk helse og andre aktuelle instanser. De får tilgang til en som kan hjelpe gjennom støttesamtaler og god veiledning.

En kreftdiagnose er så mye mer enn hva utenforstående ser. Det er møter med Nav, kontrolltimer, eventuelle endringer i arbeidssituasjon, bekymring, angst, behandling og videre utredning – for å nevne noe. Det kan ikke forventes at pasienten selv skal stå ovenfor dette alene, og det kan ikke forventes at pårørende mestrer å gi støtte når de selv er engstelig og redd. 

Ansvaret blir fragmentert

I Bjørnafjorden, og i de øvrige kommunene som ikke tilbyr kreftkoordinatorene, fordeles ansvaret mellom flere forskjellige instanser. Intensjonen er god, men effekten blir et tilbud hvor ingen har et helhetlig ansvar overfor pasienten. Pasienter og pårørende blir stående midt mellom ulike tjenester, og det blir ofte «tilfeldig» hvem de møter når de møter dem og hvor godt vedkommende kjenner til deres livssituasjon. Fragmentering av ansvar gir fragmenterte helsetjenester. 

Erfaringene fra pasienter og pårørende viser tydelig hvilken forskjell en kreftkoordinator kan utgjøre, slik som Ingunn Haugenes har uttalt seg om: «Det var steintøft å komme hjem etter kreftbehandling. Å få en kreftkoordinator er det beste som har skjedd meg. Hun er min klippe.»

På den andre siden, i kommuner som ikke tilbyr dette, er behovet tydelig når pasienter selv går ut i det offentlige for å forsøke å påvirke politikerne. I juni 2026 opprettet Marita Haugland en signeringskampanje i Bjørnafjorden kommune for å sikre at saken skulle bli tatt opp i kommunestyret. Kampanjen fikk over 900 signeringer, og kommentarfeltet uttrykte klart og tydelig et stort ønske om innføring. 

Alle kommuner må gi tilbudet

Kreftforeningen kommer selv med en oppfordring til alle politikere i hver kommune om å opprette tilbud om kreftkoordinator til alle kreftpasienter. Det bør være en nasjonal forventning at alle kommuner tilbyr en kreftkoordinator – og ikke bare noe som anses som et frivillig kommunalt tilbud hvor tilbudet i praksis blir avhengig av den enkeltes kommunes prioriteringer og økonomiske handlingsrom. 

Det er kanskje først når vi står i en slik situasjon selv, eller når vi ser noen vi er glad i stå i den, at vi forstår hvor betydningsfullt det kan være å ha noen som hjelper oss å finne veien videre. 

Derfor er oppfordringen min enkel: Alle kommuner som per i dag ikke tilbyr kreftkoordinatorer til sine innbyggere, må sikre dette snarest. Kreftomsorg i form av en kreftkoordinator skal være et tilgjengelig og likeverdig tilbud – uansett hvor i landet du bor.