«Alle» snakker om glemsel og verkende kropper i debatten om eldrebølgen. Men vi glemmer de større utfordringene. Farer knyttet til demens, pasienter som nekter hjelp, pårørendekonflikter og kunnskapshull er eksempler på det vi ikke snakker om. 

I Norge står vi overfor en eldrebølge, og det anslås at antall eldre over 80 år dobles innen 2040. Samtidig vil antall personer med demens øke fra rundt 100 000 i dag til 230 000 de neste årene. Dette gjør at samfunnet vil møte på helt nye utfordringer.

Pårørende får et stort ansvar

Selvbestemmelse står sterkt i dag. Voksne kan velge bort behandlinger og undersøkelser. Men spørsmålet blir hvor grensen går mellom pasientens frihet og samfunnets sikkerhet.

Det kan bli en reell risiko for at antall udiagnostiserte og ubehandlede eldre med demens eller kognitiv svikt som havner i en trafikkulykke, forårsaker husbrann eller blir fysisk utagerende øker. Med kognitiv svikt svekkes evnen til risikovurdering og selvinnsikt. Det gjør at flere blir en fare for seg selv og andre, samtidig som mange opplever seg som friske og nekter å ta imot helsehjelp.

Systemet har ikke alltid verktøy til å gripe inn, og mye av ansvaret blir lagt på de pårørende. Konsekvensen er at pårørende blir utbrente av å passe på og må sykmelde seg. I tilfeller med vold risikerer pårørende å stå i et dilemma om de skal bli værende eller flytte ut og oppsøke krisesenter. Det blir kostbart for samfunnet hvis pårørende må legge studie og jobb til side, og hvis det blir flere sykehusinnleggelser fordi antallet ulykker øker.

Kunnskapshull forsinker riktig hjelp

De fleste kjenner til Alzheimer og at sykdommen gir glemsel fordi det er den vanligste demenstypen, og den får mye omtale. Få kjenner til andre typer som Lewy-body demens og frontotemporal demens (FTD). Frontotemporal demens kan gi personlighets- og atferdsendringer som svekket impulskontroll og manglende filter, mens Lewy-body-demens kan gi hallusinasjoner. Det finnes lite norsk informasjon om disse typene, noe som medfører ensomhet og usikkerhet blant pårørende.

Når både pårørende og ansatte i helsevesenet har begrenset kunnskap, er det vanskeligere å få riktig medisinsk utredning. Atferdsendringer blir ofte feildiagnostisert som depresjon eller bipolar lidelse, eller kan bli ignorert. Mangelen på kunnskap påvirker også hvordan instanser som politiet og Nav håndterer sakene.

Familiekonflikter kan hindre hjelp

Det er velkjent at pårørende kan oppleve at helsevesenet ikke tar bekymringene deres på alvor. Det det derimot snakkes lite om, er uenighetene som oppstår blant pårørende innad i familien om hvordan situasjonen skal løses.

Noen ønsker at den syke skal undersøkes og få offentlig oppfølging, mens andre har vanskelig for å ta innover seg endringene og håper problemet løser seg av seg selv. Når personen selv mangler innsikt og familien ikke klarer å handle sammen, forsinker eller forhindrer det nødvendig hjelp. Slike situasjoner skaper store konflikter i familier og kan i enkelte tilfeller bli en fare for liv og helse, særlig dersom personen går seg bort, ikke ivaretar egne behov eller utvikler fysisk utagerende atferd.

Vi trenger mer kunnskap og åpenhet

Jeg har tenkt mye på hvor grensen går mellom selvbestemmelse og innblanding fra systemet, hvordan vi forebygger farer, hvordan pårørende kan få bedre støtte, og hvordan man løser konflikter innad i familien. Jeg ser risikoen tydelig selv om jeg ikke har noen konkrete løsninger selv. Men jeg tror mer kunnskap, åpenhet og en offentlig diskusjon er en nødvendig start.