Så bra noen skriver om dette. Det bør ikke være tabu å eie vanskelige følelser. Sykepleiere er ikke roboter i uniform, men empatiske mennesker som bruker hele seg i sin yrkesutøvelse. Det har sin pris.

Takk for et viktig innspill! Å være profesjonell, slik jeg ser det, innebærer ikke at man ikke berøres, men at den emosjonelle berørtheten ikke hindrer utøvelsen av omsorg. Det er viktig å vedstå seg og tillate seg å bli berørt og det er viktig å reflektere over berørtheten for å forebygge omsorgstretthet. Å anerkjenne og bli bevisst og definere utkantsorg er nødvendig i profesjonalitet.

Så ekte og vakkert skrevet, om "utkantsorg" og mennesket som jo møter mennesker. Det er det vi alle er, med eller uten kvite klær, titler og sosial rang innen et vesen som kalles helse.

Hvordan er det mulig å ikke leve transparent når man sitter fastvakt ved en døende persons sengekant? Eller, velger å spise matpakka si med en psykisk ustabil og hjemmeværende person...bare sånn at vedkommende får spist litt i dag, smilt med noen, kjent varmen i seg selv, og at det er verd å stå opp.

Jeg har sjøl dratt på 10 minutter sykkeltur m en bruker i hjemmesykepleien rus og psykisk helse, bare for å dele opplevelsen av vind som varlig stryker gjennom håret i det man suser ned en bakke, latteren som plutselig kommer. Det er kvalitet, levende liv. Så tikket av for besøk hos bruker, fått kjeft forde ikke logget meg riktig på og kjeft for at brukte 4-5 minutter for mye tid. Det blinket i øynene til brukeren. Ergo: det var verd det. Vi delte noe fint. Det kan brukes videre i helingsprosessen.

Dødfødsler, ja da, opplevd hvordan noen pakket dyna rundt barnet slik at ingen andre skulle la seg berøre i avdelingen i det man måtte gå gjennom korridoren. Det sier mest om eget forhold til eget liv og egen død. Vi trenger en oppvåkning. Det er hele mennesker man jobber med.

Det er et system ikke laget for menneskelig omsorg å ikke ta innover seg at vi er sanselige vesen med emosjoner, alle. Ja da, jeg har også opplevd å få kraftig korreks forde tok meg fri til en brukers begravelse. Kun nær slekt var gyldig. Skjønner godt prinsippet. Hvem veit, kanskje var jeg nettopp en av de nærmeste i den relasjonen.

Vi berører, og lar oss berøre. Det må oppstå en gjensidighet for at dette skal skje. Prosedyrer åpner ikke for denne gjensidigheten, men mennesket gjør. Så hvordan evne få til begge deler?

Dersom målet er kvalitet og kvalitet er likeverd så veit vi svaret på hva som skal til. Har spilt spill på kafe m bruker 5 ganger på rad bare for å skape tillit og god relasjon til videre arbeid. Unyttig ble selvsagt kommentaren. Ikke så sikker på det dersom tenkningen kan få være meir en spiral enn lineær. Det gav ikke resultat som kunne loggføres der og da.

Den sorgen vi ikke gir oss selv rom til å bære, være i kontakt med i eget, vil det alltid bli motparten som ved en ubevisst projeksjon blir bærer av. Bare hele mennesker bærer hele seg, og det er vel et kvalitets stempel på total tilheling uavhengig av diagnoser eller ikke. Et helsevesen som ikke er åpen for å gi rom for et helt menneske som skal bistå en annen i sin tilheling er vel ikke et velfungetende HELseVesen.

"Utkantsorgen" er nettopp sorgen som viser at vi er hele mennesker og man skal ikke måtte spørre om å få aksept på den. Den deler man bare ved å være den man er, la tårer trille, dele en klem. Noen kan oppleve seg truet i det og avviser av samme grunn. Det vil rokke ved mangt et menneske når man bare gjør, berører. Det er fint. Slutt å spør, bare gjør! Se Helse (i)Vesenet

Jobbar i bu og miljø og er stolt over korleis vi er rundt døyande og døden. Dei bur gjerne i bolig tilknytt heimeteneste frå myndighetsalder og til livets slutt. Nokon har vi fått følge sidan barneåra. Vi hjelper dei med alt. ALT. Vi er der i alle livets fasar. Det er heilt fantastisk å få vere med på andre si reise på denne måten. Men ofte vanskeleg i møte med andre innstanser til dømes sengepost, som jobbar på ein heilt anna måte, med sine utfordringar og metoder. Er ikkje alltid slik at vi får vere med som ekstra personale, kanskje må dei dø utan kjent hand å holde i, fordi sjukehuset ikkje tenker at dei kunne ringt oss nå dei ser livet ebbar ut og pårørande ikkje kan. Truleg ville vi komt i flokk. For det gjer vi i heimen om det er greit for pårørande. Vi får som regel dele siste tid med pårørande fordi dei ser kor mykje det betyr for oss. Når ein hjelper mennesker med alt og ser dei i alle situasjoner livet gjennom så blir det kjensler. Ein kjem ikkje utanom. Men det gir fantastiske relasjonar og gode dagar for dei som treng hjelpa, ja, men og for oss menneska som får lov å utføre sjukepleie i sivil. Elsker dette ved jobben. Vi ler og gråter og mimrer på vaktrommet og med naboane til dei som går bort. Sånn det burde vere ❤️

Takk for at du belyser dette. Det er noe med kulturen vår, som ikke gir rom for dette, og noen ganger er det ressursene som ikke strekker til, eller at anerkjennelsen av dette fenomenet uteblir. I ti år jobbet jeg på kreftavdeling, og fulgte mange pasientforløp nært og over tid. Bare to ganger ba jeg min leder om å få gå i begravelse til pasienten, både for egen del og for de etterlattes. Begge ganger fikk jeg avslag på den type permisjon, da det ikke var ressurser til dette. I ettertid har jeg tenkt at jeg er ikke så sikker på at det handlet om ressurser, men mer at vi mangler kultur for, og anerkjennelse av, at også vi berøres og må bearbeide og «nullstille». I akuttmedisin derimot er dette med de-brief godt innarbeidet og en selvfølgelighet. Og ingen stiller spørsmål ved om det er ressurser til det, alle forstår at man må bearbeide traumatiske opplevelser på jobb. Men det som forundrer meg er at det oppfattes som mer traumatisk å være der i dødsøyeblikket i en akuttsituasjon der du verken kjenner offer eller pårørende, mens når du følger en familie over tid og også kjenner pasienten med sin dødsangst og kanskje sitter å holder pasienten i hånden mens hen har så mye pustebesvær at hen opplever å kveles, da skal det liksom ikke berøre deg…

Dette gjelder ikke bare sykepleier, men også vi hjelpepleiere. Vi får også et nært til pasienter. Like tøft for oss også å skulle omstille oss for å gå inn på neste rom. Veldig godt skrevet

Viktig tema som blir tatt opp. Takk!
Noen ganger er det godt å la en tåre trille. Det gjør oss levende og menneskelige. Tårer kan gi slipp på litt emosjonell «trykk». Innvendige tårer synes ikke. Ikke vær redd for å være ekte.
«Tiden leger alle sår» svarte jeg når noen spurte hvordan det gikk med meg etter… Jeg hadde vært sykepleier i noen år og snakket med en god venn av meg som også hadde vært lege noen år. Jeg svarte som jeg pleide: Tiden leger alle sår. Han sa: Nei -det er ikke sånn. Tiden sårer alle leger. Han har rett. Vi i helsevesenet opplever mye og med tiden samler vi på noen erfaringer som er vanskelig å komme seg igjennom. Tiden sårer…. Vi må ta vare på oss selv og du kjenner deg best og hva som hjelper for deg. Vi må ta vare på våre nye unge kollegaer som skal holde ut. Vi har forskjellige behov for debrief. Ikke alle vil «snakke» om det. Vi kan ikke beskytte oss for alt. Vær ekte mot deg selv og de du er på lag med! Hjelp hverandre slik at tiden ikke sårer alle på laget!

Takk til Kjersti Gylløw for en viktig ytring om faren for sekundærtraumatisering når man jobber tett på mennesker i palliativ fase. Hun skriver bl.a. at "Ledere på alle nivåer må anerkjenne at emosjonell debrifing og rom til å bearbeide pasienttap ikke er en svakhet eller sløsing med tid, men kritisk HMS-arbeid." Jeg er hjertens enig og håper at mange ledere leser og kan si seg enige i dette. Noe som kan se ut som en utgift fordi det tar tid, er nok det motsatte fordi det kan føre til mindre slitasje på personalet, færre sykemeldinger, og at flere blir stående i jobben over tid.

Vi som jobber i helse bør vel være følelsesmennesker? Medmenneskelighet og omsorg og empati er viktige egenskaper i våre jobber! Har dessverre sett mange eksempler på både kollegaer og helsepersonell når jeg selv og andre har vært innlagt på sykehus der personalet ikke er verken hyggelige, har forståelse eller rent av er slemme og kommer med spydige kommentarer. Så vi må slutte å skamme oss eller kjenne oss uprofesjonelle når vi kjenner noe så menneskelig som sorg 🩷

Veldig viktig tema dette - godt skrevet. Debriefing burde være en selvfølge etter både emosjonelle og fysisk tøffe opplevelser som man er delaktig i. De fleste yrker (f.eks. ploliti, brannvesen, akutteam) har jo debriefing når de er med på utfordrende opplevelser. Takhøyden for å ta en "timeout" når man har stått nært og tett på mennesker ved livets slutt, burde ikke være høy. Det er emosjonelt belastende, og da er det godt å kunne gi utløp for tanker og følelser i et faglig og kollegialt fellesskap.

Tusen takk for dette innlegget. Jeg var leder på en kirurgisk post med mange sterke opplevelser for de som sto nært pasientene. Vi hadde en oversykepleier som var opptatt av refleksjon i grupper etter sterke opplevelser. Vi laget grupper og opplevde at noen var glad for dette, mens andre ikke Dette er nå 25 år siden og enda sitter dette i meg! Håper dette kan bli et begrep som blir tatt vare på og tak i av ledelsen på postene.

Takk for dette, kjenner det treffer midt i hjertet og er et tema og felt vi som arbeider med hele mennesker i hele livsløpet skal og må ta alvor og sette på dagsorden, på alle nivå. Så bra det settes nye ord på det som ofte er taust og vanskelig kan formuleres, men som er selve kjernen i det vi jobber med som helsearbeidere.

Viktig og godt innlegg om et tema som må få større fokus i helsetjenesten.