Viktig og bra innlegg! Dette har også vært min mening, siden jeg startet på sykepleien i 2005. Det at sykepleiere skal leve på kallstanke og etikk hjelper litt, bedre lønn hjelper mye. Håper på en uttalelse fra forbundet, og at en vakker dag handlingslammelsen blir helbredet. acta non verba!

Bra skrevet!!!

Dette er veldig godt skrevet, synes jeg. Det er samvittigheten til alle de dyktige sykepleierne som holder turnusen i gang, ikke bemanningen.

Som bemanningsbyrå innen helse ser vi konsekvensene hver eneste dag. Avdelinger som har presset sine egne ansatte for langt, ender med sykefravær, oppsigelser og enda større utfordringer.

Innleie får ofte skylden for å være dyrt. Men regnestykket blir feil når man sammenligner en innleid sykepleier med en fast ansatt på grunnlønn. Den reelle sammenligningen er innleie målt mot overtid, forskjøvede vakter, sykefravær og kostnaden ved å miste erfarne folk som ikke orker mer. I det regnestykket er målrettet innleie i enkeltperioder totalt sett besparende, både økonomisk og menneskelig.

At grunnbemanningen må opp er vi alle enige om. Men frem til den er det, bør ikke løsningen være å tappe de fast ansatte for krefter. Det finnes kvalifisert helsepersonell tilgjengelig. Å bruke dem i periodene det trengs, er ikke å undergrave helsevesenet. Det er å sikre at de fast ansatte får gjøre jobben de ønsker å gjøre: ta vare på pasienten.

Veldig bra debattinnlegg. Tusen takk til Øyvind Tveite. Jeg tror han har alle sykepleiere bak seg i det det han skriver.

Takk for at du tar opp dette. Som pasient vil jeg gjerne bidra til utfylle bildet litt. Du nevner respiratorpasientene som ikke kan vente, og samvittigheten overfor dem. Jeg hadde gjort det samme. Videre ber jeg dere tenke litt over alle som ikke når sykehusene overhode.

Det siste halvåret før min mormor døde kastet hun opp egen avføring flere ganger daglig. Hun hadde tre episoder der hun blødde så mye fra nesen at hun skled i en blanding av egen avføring og blod, og slo hodet. Vi tryglet om hjelp og innleggelser fra kommune og sykehus, men møtte bare avslag. Da hun til slutt fikk plass på et «helse»hus hadde hun panikkanfall i ett døgn før hun døde. Det var min jobb som barnebarn å hjelpe henne gjennom panikken da helsehuset ikke hadde nok ansatte. Min mor er i dag fremdeles sterkt preget av mangelen på hjelp de fikk den gangen.

Etter Covid-smitte for 3 år siden ble jeg alvorlig syk. Jeg får bla. anfall med risting og puls rundt 200 s/m når jeg står oppreist eller sitter vanlig. Jeg har vært sengeliggende store deler av dagen i flere år nå. Uansett hvor mye jeg vil, tillater ikke kroppen min meg å leve vertikalt.
De siste tre årene har også alle henvisningene fastlegen min har sendt til sykehus og spes.helsetjenesten blitt avslått. Jeg er erklært 100% arbeidsufør og mottar minstesats AAP. Jeg er takknemlig for AAPen, men disse pengene kan ikke holde hånden min når jeg er redd. Kan ikke tørke tårene mine når jeg føler jeg ikke holder ut lenger.

Mangelen på helsehjelp har vært triggende for min mor. Hun klarer ikke være der for meg. Jeg har mistet flere venner som synes helseproblemene jeg opplever er så skumle at de rett og slett synes det er ubehagelig å være rundt meg. Jeg har mistet utdanningen min- jeg var midt i en mastergrad. Jeg har mistet autonomien min. Siden jeg ikke klarte å lage mat til meg selv, gikk jeg fort og kraftig ned i vekt. Effektivt sett har jeg levd i sult i flere år nå fordi jeg ikke får noe diagnose, og diagnoser er det som utløser rett på hjelp i systemet.

Jeg har måttet forsone meg med at jeg ikke kan bli en mor selv i dette livet, siden jeg ikke engang klarer å ta vare på meg selv, og hele nettverket rundt meg er for slitne og traumatiserte til å være her for meg.

Dette har endret meg for livet.
Det som har gjort mest vondt er ikke de kroppslige symptomene jeg opplever, selv om smertene daglig ligger på rundt 7 av 10. Den største smerten har vært å oppleve hvor ubetydelig det har vært for samfunnet at jeg bare forsvant i det stille. At venner og familie ser hvordan jeg blir behandlet, og går tilbake til business as usual fordi de ikke vet hva annet de kan gjøre.

Husk på oss. Kjemp for oss, vær så snill. Når dere sykepleiere gjør unntak og jobber fridager for å redde pasienter, kan en negativ og utilsiktet konsekvens av dette være tusenvis av andre pasienter som min mormor og meg. For ikke å snakke om pårørende som min mor. Dette systemet kan ikke få fortsette. Det norske folk og samfunn fortjener bedre.

Øyvind Tveite har helt rett i at fagforeningene må slutte å være så jævla snille. Dette handler ikke bare om lønnsoppgjør, men også om arbeidstid, ledelse og hvordan vi skal klare å beholde kompetansen i helsevesenet.

Jeg var selv tillitsvalgt i NSF i fire år. Altfor mye av tiden gikk med til å holde taket oppe og forsøke å begrense forverringer, uten at vi fikk gjennom de forbedringene medlemmene faktisk trengte. Systemet opplevdes omfattende, tregt og rigid.

NSF har lenge frontet arbeid hver tredje helg. Likevel har deler av sykehusene fått sneket inn to ekstra arbeidshelger i året. Noen sykehus kompenserer disse, mens andre ikke gjør det. Her opplever jeg fagforeningen som altfor stille. Når slike forverringer gradvis blir akseptert, endres arbeidstidsordningene litt etter litt uten at arbeidstakerne nødvendigvis får noe tilbake.

Samtidig mister helsevesenet ansatte i begge ender. SSB har vist at én av fem sykepleiere ikke arbeider i helsetjenesten ti år etter utdanningen, og at mye av avgangen skjer de første fire årene. Fafo viser også at yngre ansatte skifter jobb langt oftere enn eldre.

Problemet er ikke de unge. Problemet er at mange ledere mangler tid, handlingsrom og verktøy til å forstå hva som skal til for å beholde dem. Yngre sykepleiere ønsker utvikling, medvirkning og mulighet til å bruke ny teknologi og nye arbeidsformer. Når forslag til forbedringer oppleves som vanskelige eller tungvinte av en ledelse som ikke selv behersker løsningene, stopper nytenkningen ofte opp.

De rutinerte sykepleierne blir stående igjen. De får stadig mer ansvar for opplæring, veiledning, fagutvikling og kvalitetssikring, samtidig som de skal dekke bemanningshull og ivareta pasientene. Funksjonene og ansvaret øker, men det følger sjelden med tilstrekkelig tid eller lønn. Erfaringen behandles som en gratis og nærmest ubegrenset ressurs.

STAMI har dokumentert at høye emosjonelle krav, rollekonflikter og lite støttende ledelse øker risikoen for utmattelse og langvarig sykefravær. Når den samme gruppen år etter år skal bære driften og lære opp stadig nye ansatte, bør sykefravær og frafall ikke komme som noen overraskelse.

Fagforeningen må derfor kreve at opplæring, veiledning, fagansvar og andre særskilte funksjoner gir både avsatt tid og lønnstillegg. Den må presse frem bedre lederopplæring, reelle utviklingsmuligheter for yngre medarbeidere og seniorpolitikk som gjør det mulig for erfarne sykepleiere å bli i klinisk arbeid.

Jeg forlot selv sykehuset etter 23 år som intensivsykepleier. Forslag til positive endringer i den daglige strukturen ble gjerne møtt med «det var lurt», men stoppet der. Etter hvert fikk jeg nok av et system der initiativ og erfaring i liten grad førte til reell endring.

I oljeindustrien har jeg fått en arbeidstidsordning som passer meg bedre, og blir i større grad lønnet ut fra kompetansen, ansvaret og funksjonene jeg faktisk ivaretar. På sykehuset kan man få stadig flere funksjoner og mer ansvar, men fortsatt bare bli lønnet som sykepleier.

Når en intensivsykepleier med 23 års erfaring velger en annen bransje, er det ikke bare et personlig karrierevalg. Det er kompetanseflukt.

NSF har allerede vedtatt at utdanning, kompetanse, funksjon og ansvar skal verdsettes, og at sykepleiere med særskilte oppgaver skal kunne få egne tillegg. Utfordringen er avstanden mellom de gode formuleringene sentralt og det medlemmene faktisk opplever lokalt.

Fagforeningen må ikke bare hjelpe medlemmene med å holde ut i systemet. Den må bruke makten sin til å forandre det.

Sykepleiere deler de samme utfordringene som bussjåførene, - det mangler bemanning. Og denne utfordringen deles også med bemanningen ved våre kraftstasjoner, transportnæringa, skoleverket og utdanningsinstitusjonene, matvareindustrien og den verdiskapende industrien. Årsaken er enkel å forstå, - vi mangler nordmenn.

Takk, veldig godt skrevet! 👏👏👏

Jeg stemmer i med forfatter og sykepleierne ståsted og tanker. Likevel tenker jeg vi må gå høyere i systemer og ansvarliggjøre forbundsledere og politikere mer sentralt. De står i unike posisjoner for kommunikasjon. Her er det noen som ikke har fått poengene godt nok fram, noen som ikke har forstått, eller helt enkelt mangler eller tilsidesetter samfunnsbehov og verdier vi liker å stå for. Så, hvilken er det? Når en hel yrkesgruppe med variert kompetanse oppad gjentatte ganger tydeliggjør hvor skoen trykker og det politiske systemet ignorerer dette må det hardere skyts til tydeligvis. Det er noe som heter, når noen sier en ting og gjør en annen. Se på hva de gjør, det er det de virkelig mener. Sykemeldinger er også et språk, på lik linje med pasientenes nonverbale subtile hint. Istede for å sende over 58 milliarder ut av landet for å redde andre når vi må få kroppen opp av vannet selv, bør være en tankevekker. Landets befolkning lider og politikerne øker egne lønninger foran de som bærer byrden. Til sist og som tidligere sagt, forhandlinger er noe NSF bør gå inn for å lære seg. Beste lærested er for tiden og etter min mening hos fagorganisasjonen NITO.
Et annet stort poeng, kommunene lekker fagpersonell som en sil, og de bryr seg ikke, virkelig ikke. Hvis jeg slutter i jobben i kommunen etter 16 og og med videreutdanning er det ingen som kommer til å spørre hvorfor. Jeg har satt kommunens ledere til veggs og vært ærlig. Det blir tyst og vi går til neste sak, dette er den ontologiske posisjon vi står i. Samtidig er ledere hardt presset og står i en skvis. Men dere trengs, sykepleiere trenger deres støtte, og ledere trenger bedre lederstøtte.