Profesjoners legitimitet bygger på en grunnleggende sammenheng mellom kunnskap, handling og ansvar. Samfunnet gir profesjonsutøvere et særskilt handlingsrom fordi de besitter spesialisert kunnskap og kan holdes faglig og etisk ansvarlige for hvordan denne kunnskapen anvendes i praksis. For sykepleiere innebærer dette å ha ansvar for observasjoner, vurderinger og handlinger som har betydning for pasienters helse, sikkerhet og livskvalitet.

Denne sammenhengen utfordres nå av et utviklingstrekk som i økende grad fremstilles som nødvendig for å møte fremtidens personellmangel: økt bruk av teknologi og digitalisering i helse- og omsorgstjenestene.

Teknologien overtar flere vurderinger

Teknologi kan bidra til økt trygghet, større selvstendighet og bedre ressursutnyttelse. Digitale løsninger kan gjøre det mulig for flere å bo hjemme lenger og kan avlaste helsepersonell i en sektor med stadig knappere ressurser. Det er vanskelig å se for seg hvordan fremtidens helse- og omsorgstjenester skal møte behovene i befolkningen uten økt bruk av teknologi.

Men når digitale systemer overtar oppgaver som tidligere ble utført av sykepleiere, flyttes ikke bare konkrete oppgaver. Også observasjoner, vurderinger og beslutningsgrunnlag flyttes. Kameraovervåkning kan unnlate å fange opp kritiske hendelser. Alarmsystemer kan svikte totalt eller gi feil signaler. En digital medisindispenser kan fungere teknisk som den skal uten at legemidlene faktisk tas riktig, eller av riktig person. Hjemmeboende pasienter kan ha utfordringer med å bruke teknologien slik det er forutsatt for at den skal tjene sin hensikt. 

Ansvaret blir vanskeligere å plassere

Teknologi kan observere feil, varsle feil eller unnlate å varsle. Det samme kan mennesker. Men i motsetning til mennesker kan teknologi ikke holdes faglig eller etisk ansvarlig for feilene. 

Det betyr ikke at ansvaret forsvinner. Tvert imot kan resultatet bli en form for ansvarsdiffusjon, der ansvar fordeles mellom helsepersonell, ledelse, teknologileverandører og myndigheter. Når stadig flere vurderinger utføres av systemer som ingen enkelt yrkesutøver har full innsikt i eller kontroll over, blir det samtidig mindre tydelig hvem som faktisk står til ansvar når noe går galt.

Særlig utfordrende er dette for profesjoner som fortsatt forventes å ta ansvar for kvaliteten og sikkerheten på tjenestene. Sykepleiere kan risikere å bli stående med ansvaret for tjenester der sentrale observasjoner og vurderinger i økende grad utføres av teknologiske systemer de ikke fullt ut kontrollerer.

Teknologien utfordrer profesjonsansvaret

Den pågående debatten om kompetansekrav i helse- og omsorgstjenestene gjør problemstillingen enda mer aktuell. Samtidig som teknologi overtar stadig flere oppgaver, diskuteres det om lovfestede krav til bestemte profesjoner skal svekkes. Parallelt foreslås spesialistgodkjenning for sykepleiere nettopp for å styrke og tydeliggjøre koplingen mellom kunnskap, kompetanse og ansvar. Disse utviklingstrekkene aktualiserer spørsmålet om hvem som faktisk skal ha ansvar for tjenestenes kvalitet, og på hvilket grunnlag. 

Oppgaver har riktignok alltid blitt flyttet mellom profesjoner og yrkesgrupper. Sykepleiere har overtatt oppgaver fra leger, og andre yrkesgrupper har overtatt oppgaver fra sykepleiere. Gjennom hele sykepleieprofesjonens historie har oppgaver blitt omfordelt og faggrenser blitt utfordret. Dette er i seg selv ikke nytt. Slike endringer har likevel hatt én viktig ting til felles: Oppgavene har fortsatt blitt utført av mennesker som kan holdes ansvarlige for sine vurderinger og handlinger.

Men nå skjer det noe nytt: Oppgaver flyttes ikke bare mellom mennesker, men fra mennesker til teknologiske systemer. Ingen profesjon kan forventes å ta fullt ansvar for vurderinger den verken utfører eller kontrollerer.