Først skulle Demensplan 2030 komme våren 2026. Så het det første halvår. Deretter «rundt sommeren». Nå er august over, og planen har ikke kommet. 

Helt tilfeldig fant jeg nylig en ny formulering fra regjeringen. Ikke i en pressemelding om Demensplan 2030 eller en orientering om hvorfor den er forsinket, men inne i et regjeringsdokument om «Inn på tunet». Der står det at regjeringen vil legge frem Demensplan 2030 «i løpet av høsten 2026».

Så hvor lenge varer egentlig høsten? For dette handler ikke bare om at et dokument er noen måneder forsinket. Det handler om hva som skjer ute i kommunene mens vi venter på det.

Kommunene må planlegge uten planen

Lederne i kommunene skal akkurat nå planlegge for en kraftig økning i antallet mennesker med demens. Samtidig mangler mange kommuner både penger og helsepersonell. De skal ta stilling til demenskoordinatorer og demensteam, dagaktivitetstilbud, avlastning, hjemmetjenester, sykehjemsplasser, kompetanse og oppfølging av pårørende.

Bak hvert av disse ordene finnes det mennesker. En ektefelle som trenger noen timer fri. En datter som står i omsorgsskvisen, prøver å få jobb, familie og pårørenderollen til å gå opp. Over hele landet sitter mennesker med demens som trenger trygghet, aktivitet og fagfolk rundt seg som har tid og kompetanse.

Og ute i kommunene sitter det ledere som skal forsøke å få alt dette til å henge sammen, med stadig strammere rammer. Mange av dem venter på en tydelig nasjonal retning å planlegge etter. Demensplan 2030 skal være et fyrtårn som viser hvor Norge skal – og hva kommunene forventes å prioritere. Vi trenger det fyrtårnet nå.

Forsinkelsen får konsekvenser nå

For hver måned planen uteblir, fortsetter kommunene å ta beslutninger uten det nasjonale grunnlaget som skulle erstatte Demensplan 2025, kommer med. Budsjetter utarbeides. Økonomiplaner vedtas. Stillinger opprettes eller kuttes. Investeringer skyves på. Tjenester bygges opp eller bygges ned. Beslutningene venter ikke på Demensplan 2030. De tas uten den.

Og i de mange kommunene med presset økonomi er jeg veldig bekymret for de langsiktige tiltakene: tidlig innsats, kompetanse, aktivitetstilbud, avlastning og systematisk støtte til pårørende.

Det er tiltak som koster penger i dag, og som er avgjørende for både livskvaliteten til mennesker med demens og belastningen på familiene deres, og som avgjør om vi klarer å møte morgendagens behov.

Tiden for Demensplan 2030 krymper

Det ligger også et stort paradoks i navnet Demensplan 2030. For vi er snart i 2027. Jo senere planen kommer, desto kortere tid får den til å virke.

Og mens vi venter, får nye mennesker en demensdiagnose. Familier forsøker å finne ut hvordan livet skal se ut nå. Pårørende står i krevende omsorgsoppgaver. Helsepersonell prøver å få tiden og ressursene til å strekke litt lenger. Og kommunene vedtar budsjetter. Derfor synes jeg ikke det holder å si «i løpet av høsten».

Når kommer Demensplan 2030? Hvorfor er den forsinket? Og innebærer forsinkelsen også at tiltak og finansiering skyves frem i tid? 

Jeg håper forsinkelsen skyldes at regjeringen jobber med hvordan ambisjonene i planen faktisk skal kunne gjennomføres og hvor stor potten med øremerkede midler skal være. For kommunene trenger ikke enda en plan som bare beskriver en utfordring vi allerede kjenner. Vi trenger retning, konkrete tiltak og en reell mulighet til å gjennomføre dem.

En demensplan kan utsettes. Men demensutviklingen stopper ikke.