Ifølge enkel arbeidsmarkedsteori vil overskuddsetterspørsel etter en viss type arbeidskraft, føre til høyere lønn. Når det er mangel på en type arbeidskraft, må arbeidsgivere overby hverandre for klare å rekruttere arbeidskraften.

Dette presser opp prisen på arbeidskraft, og lønnsnivået øker. Flere tar utdannelsen som er nødvendig for å få disse jobbene, og på denne måten flytter arbeidskraften seg til den delen av markedet som har størst behov for den.

I Norge har vi frontfagsmodellen som demper disse markedskreftene. Lønnsutviklingen til ansatte i konkurranseutsatt industri legger føringer for lønnsutviklingen i resten av arbeidsmarkedet. Den store gevinsten tar arbeidsgiverne ut ved at lønnsutgiftene holdes nede selv om det er stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Arbeidsmarkedet belønner ikke behovet

De store taperne er arbeidstakere som etterspørres uten at dette gir høyere lønn. I dagens arbeidsmarked finnes de høyeste lønningene der de store pengene finnes. I finansnæringene og i olje- og gassproduksjon. Dette på tross av at vi som samfunn, nå og fremover, har aller mest bruk for flere ansatte i pleie- og omsorgsyrkene.

Arbeidsmarkedet er i sterk ubalanse, og noe må gjøres. Å si at det ikke handler om penger, men om folk, vitner om en svak forståelse av realitetene og manglende kunnskap om hvordan lønn virker som mekanisme i arbeidsmarkedet for å flytte folk dit det er mest behov for dem.

Men frontfagsmodellen virker, og det er fornuftig at konkurranseutsatte næringer legger føringer for lønnsutviklingen i resten av arbeidsmarkedet. Hvis andre bransjer får større lønnstillegg enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der.

Da vil norske virksomheter tape i konkurransen mot utlandet, og det ønsker vi ikke. Men når vi får ubalanse i arbeidsmarkedet ved at ikke arbeidskraften flytter seg dit det er mest behov for den, må vi ta grep. Samtidig som vi beholder frontfagsmodellen, må vi bruke mekanismene i arbeidsmarkedet for å rekruttere folk til de jobbene vi som samfunn har mest behov for.

Høyere lønn kan løse to problemer

Det er to helt prekære problemer vi må løse.

Det første er å redusere arbeidsbelastningen på de som allerede arbeider i pleie- og omsorgstjenestene. Bemanningen er for lav mange steder, og dette gir for stor arbeidsbelastning på de som er der. Sykefraværet er høyt, og det er vanskelig å rekruttere fordi det er for stor belastning og for dårlig lønn.

Det andre er å øke rekrutteringen til utdanningen som er nødvendig for disse yrkene, som helsefagarbeidere og sykepleiere. Det som løser begge disse utfordringene, er en kraftig lønnsøkning. Dette vil både bidra til at flere kan rekrutteres inn i disse jobbene slik at arbeidsbelastningen reduseres, samtidig som det blir mer attraktivt å ta nødvendig utdanning.

Jeg foreslår at vi starter med å betale pleie- og omsorgspersonell for jobben de faktisk gjør. Det gjør vi ikke i dag. De har altfor dårlige ulempetillegg. Vi bør starte med en drastisk økning i tillegget de får for å jobbe på kveld, natt og helg. Dette er i dag latterlig lavt.

I industrien får de smusstillegg når de må utføre arbeid som er spesielt ubehagelig. Personell som arbeider med å hjelpe mennesker som ikke kan pleie seg selv, burde fått et annet tillegg. Vi kan kalle det et kroppsvæsketillegg eller ekskretertillegg som gis til alle som gjennom jobben sin håndterer avføring, urin, spytt og oppkast fra mennesker.

Pleiepersonell får for lite for belastningen

Å si at dette allerede er innbakt i lønnsnivået til pleiepersonell, og at dette må forventes i jobben, er ikke et gyldig argument. La dem få godt betalt for å gjøre denne viktige jobben.

Dette kan være første steg til å løse pleiepersonellutfordringene. Vi må gjøre det mye mer attraktivt å jobbe i disse yrkene, og det gjøres ikke bare med lønn. Det må også være nok folk som arbeider der, og de må ha riktig kompetanse for å redusere arbeidsbelastningen for de som allerede er der.

På den enkelte arbeidsplass handler det kanskje ikke om mange årsverk. Investering i ett enkelt årsverk på en sykehjemsavdeling kan ha stor betydning for både de ansatte og pasientene på avdelingen.

Kommunene må styrke grunnbemanningen 

Det verste kommunene kan gjøre nå, er å bemanne opp HR-tjenestene for å løse bemanningskrisen heller enn å øke grunnbemanningen ute i tjenestene. Bemanningen er foreløpig ikke for lav overalt, men minimumsbemanning er ikke bærekraftig i kommunale pleie- og omsorgstjenester om kommunene vil beholde de som arbeider der.

I dag har vi en situasjon der private vikarbyråer lokker personell ut fra offentlige tjenester med lovnad om lavere arbeidsbelastning, mer fleksibilitet og høyere lønn.

Deretter leier de ut de samme fagfolkene til de samme offentlige tjenestene de kom fra, til en mye høyere pris. Profitten som den private aktøren tar ut, hentes fra fellesøkonomien som er den skattefinansierte delen av markedet. Jeg tror ikke bevisste skattebetalere synes dette er en bra ordning.

Staten må løfte tilleggene nasjonalt 

La heller pleiepersonell få et skikkelig lønnsløft med stor økning i kompensasjon for kveld, natt og helgearbeid, i tillegg til et saftig ekskretertillegg. Dette må gjøres som et nasjonalt løft og ikke som en del av ordinære lønnsforhandlinger der ulike yrkesgrupper settes opp mot hverandre.

Ved heller å øke ulempetilleggene for alle typer pleiepersonell, setter vi ikke ulike grupper opp mot hverandre, men vi anerkjenner at det er noen oppgaver i disse jobbene vi i dag betaler for lite for. 

Og ja, dette betyr at kommunene må få overført mer av skattepengene våre. Frasen «det handler ikke om penger, det handler om folk» bygger ikke på en riktig forståelse av situasjonen i kommunene.

Jeg foreslår altså at vi beholder frontfagsmodellen for grunnlønnsutviklingen, men at vi som land og samfunn utnytter markedskreftene gjennom justeringer av tilleggene som gis til ulike yrkesgrupper sentralt, slik at nok arbeidskraft havner der det er mest behov for den.

En versjon av dette innlegget ble først publisert av Fagbladet.