Han sitter alene ved kjøkkenbordet når jeg kommer inn. På bordet står en kaffekopp han ikke har rørt. Gardinene er trukket for, selv om det er midt på dagen.

Han har mistet kona. Kroppen svikter mer enn før, og han har sluttet å delta på aktivitetene han tidligere satte pris på. Når jeg spør hvordan han har det, trekker han på skuldrene.

«Det er ikke så mye igjen nå», svarer han.

Utsagnene kan skjule mer

Hva betyr det egentlig?

Er det et uttrykk for sorg og ensomhet? Er han deprimert? Har han tanker om at livet ikke lenger er verdt å leve? Eller forsøker han å fortelle meg at han vurderer å ta sitt eget liv?

Jeg kjenner at jeg blir usikker. Jeg vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere. Samtidig vet jeg at hvis jeg lar være å spørre, kan jeg gå glipp av noe helt avgjørende.

Jeg setter meg ned. Tidsskjemaet må forskyves denne dagen. Skal jeg tørre å spørre, må jeg også ha tid til å møte svaret.

«Når du sier at det ikke er så mye igjen, blir jeg bekymret for deg. Har du tanker om at du ikke ønsker å leve lenger?

Eldre menn dør oftest i selvmord

Foreløpige tall viser at det ble registrert 656 selvmord i Norge i 2025. Av disse var 498 menn og 158 kvinner. Også blant eldre er menn i klart flertall. I en norsk registerstudie blant personer over 60 år var mer enn sju av ti av dem som døde i selvmord, menn.

Eldre har ofte kontakt med fastlege, hjemmetjeneste, sykehjem, fysioterapeut eller legevakt. Vi kan derfor være blant de få som møter personen regelmessig. Vi kan oppdage endringer, stille spørsmål og bidra til at personen får hjelp. Men da må vi forstå det vi ser.

Håpløshet følger ikke alderen

Alderdom kan innebære tap av ektefelle, venner, helse, funksjon, selvstendighet og roller som tidligere ga livet innhold. Noen lever med smerter, søvnvansker, rusproblemer eller frykt for å være en belastning for andre.

Når en eldre person trekker seg tilbake, sover dårlig eller mister interessen for omgivelsene, kan vi forklare det med alder eller sykdom. Det betyr ikke at håpløshet, depresjon og selvmordstanker er en naturlig del av det å bli gammel. Opplevelsen av livssituasjonen er det bare den eldre selv som eier.

Ingen enkelttegn gir oss svaret, men endringen, helheten og vår kliniske bekymring må få oss til å stoppe opp. Å bo alene er i seg selv forbundet med økt selvmordsrisiko blant eldre, særlig blant menn. Derfor må vi også spørre: Hva gir dagene mening nå? Hva tenker du om fremtiden?

Vi må våge å si selvmord

10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging. Temaet for verdensdagen i perioden 2024–2026 er «Changing the Narrative on Suicide». Målet er å bevege oss fra stillhet og stigma til åpenhet, forståelse og støtte. For helsepersonell betyr det at vi må våge å snakke direkte om selvmord.

Vi kan være redde for å fornærme, skremme eller plante en tanke som ikke var der fra før. Derfor spør vi kanskje: «Du har vel ikke tenkt å gjøre noe dumt?» Da kan personen høre at vi ønsker et nei.

Vi bør heller spørre klart og rolig:

– Har du hatt tanker om at livet ikke er verdt å leve?

– Har du ønsket at du ikke skulle våkne igjen?

– Har du tanker om å ta ditt eget liv?

Ordvalg og tilnærming må tilpasses personen og situasjonen. Men spørsmålet må være tydelig nok til at den andre forstår at det er trygt å fortelle.

Et ja krever handling

Når vi spør, må vi være forberedt på svaret. Dersom personen forteller om selvmordstanker, skal vi lytte, undersøke hvor alvorlig og akutt situasjonen er, og følge lokale prosedyrer. Lege eller annet kvalifisert helsepersonell må koples inn. Ved akutt selvmordsfare skal personen ikke overlates til seg selv, og akutt hjelp må kontaktes.

Oppfølging handler også om mer enn den akutte risikovurderingen. Depresjon, smerter, søvnvansker, funksjonstap, rusbruk og ensomhet kan kreve ulike tiltak. For én kan riktig hjelp være behandling for depresjon. For en annen kan det være bedre smertelindring, støtte etter tap av ektefelle, tettere oppfølging eller hjelp tilbake til et sosialt fellesskap.

Vi trenger ikke å ha alle svarene. Men vi må ta utsagn om døden på alvor, dokumentere og følge opp bekymringen, involvere relevante fagpersoner og handle raskt ved akutt fare.

Vi må stoppe opp og spørre

Jeg vet ikke alltid hva som skjuler seg bak ordene «det er ikke så mye igjen nå». Men jeg vet at jeg ikke bør gå videre til neste oppgave uten å undersøke hva personen forsøker å fortelle meg.

Som helsepersonell kan vi ikke forhindre alle selvmord. Men vi kan bidra til at flere blir sett tidligere. Vi kan gjøre det lettere å fortelle, kople på hjelp og følge opp over tid.

Sett deg ned. Vær til stede. Og våg å spørre.