Jeg har et tilbakevendende problem jeg vet mange kjenner seg igjen i. Hvordan får du ungene til å lese bøker? Jeg kan vise til talløse bomlån og kjøp av bøker jeg var sikker på skulle fenge, men som ender opp å bli liggende nærmest urørt. Så når eldstedatteren vår, over middels fotballinteressert og tungt emosjonelt investert i at «gutta» var i VM, plutselig fant boken til Nusa på en desperat siste tur innom Ark før sommerferien, satt pengene løst. 

Det enkle og åpenbare først. Boken til Antonia Nusa. At alt starter med en drøm, er virkelig en perfekt bok for alle mer eller mindre fotballinteresserte barn. Den er akkurat personlig nok til at de blir dratt inn og mer enn analytisk nok til at de faktisk sitter igjen med noe etterpå. Vår datter endte med å reflektere masse rundt spesielt hennes rolle i laget og hva hennes ansvar er i å bidra til at laget leverer så godt det kan. 

Perfekt sommerles altså. Men det stopper ikke der. For jeg syns faktisk du skal lese den selv og.

Selvhjelpsbøker lover for mye

Her er en god leveregel: du bør lese flere enn 0 og færre enn 2 selvhjelpsbøker i livet. Den regelen har jeg ikke funnet på selv, men jeg er ganske sikker på at jeg fikk den av Norges fremste demokratiforsker Carl Henrik Knutsen. Så da bør den være god. 

Ytterst få selvhjelpsbøker sier faktisk noe nytt. Hele industrien er bygget på å pakke inn mer eller mindre selvfølgeligheter på nye måter og selge det som fersk innsikt. Nettopp derfor er det sjeldent nødvendig å lese mer enn, ja, én. 

Problemet med selvhjelpsbøker, derimot, er at de ofte bruker fine, nyttige og gode råd som en bro til å lure deg ut i rent kvakksalveri, pseudovitenskap eller det som verre er. Alt det slipper du med boken til Nusa. 

Nusa ber oss kjenne oss selv

Boken til Nusa inneholder, selvfølgelig, en masse greier som er helt uvesentlig for selvhjelpsrammen. At yndlingsdrikken hans er Fanta er kattemynte for unge lesere og bidrar til å holde de engasjert i boken, men er harmløst sammenliknet med hva andre selvhjelpsbøker prøver å lure folk inn i. 

Det boken til Nusa derimot inneholder, er tre virkelig tidløse innsikter. Innsikter som jeg tror vi alle har godt av nå.

Først, kjenn deg selv. Nusa legger vekt på at du skal ha et aktivt forhold til hvem du er og hva dine verdier er. Her er det, faktisk, en direkte linje til Sokrates som understreket viktigheten av at du hele tiden må reflektere over og utfordre dine verdier, hva du tar for gitt og hva din moral er. 

Med fare for å bli dramatisk: vi lever i en verden hvor grunnleggende demokratiske prinsipper og grunnleggende ideer om menneskerettigheter er under direkte angrep. Å forsvare disse prinsippene vil komme til å kreve mye av oss. Hvis du ikke har et aktivt forhold til hva dine grunnleggende verdier er, hva du er villig til å kjempe for, vinner motkreftene.

Nusa setter laget foran jeget

Så. Nusa har et enormt fokus på laget. Hvem han er for laget, hva laget er for ham og hvordan han bidrar i laget. Jeg tror det er vanskelig å underslå hvor viktig dette er som budskap spesielt fra en ener som Nusa. Med det evige personlige oppmerksomhetsjaget samfunnet vårt nå er karakterisert av, er det forfriskende, for å si det forsiktig. Det er verdt å tenke over for alle. 

Til sist. Get your shit together! Kan jeg si det? Uansett, min parafrasering, ikke direkte Nusa sine ord. Det finnes en hel underskog av folk som tjener penger på å gi råd om at folk må ta seg sammen. Mye av dette er i utgangspunkter fine råd, men så mikser de det med proto-fascistiske hjernevirus. Ikke Nusa. 

Vi trenger alle, nok egentlig ganske jevnlig, å høre at vi må ta oss sammen. Å velte seg i selvmedlidenhet er verdens enkleste, og mest takknemlige, øvelse. Men nyttig er det ikke. Som motgift prediker Nusa struktur, disiplin, mål, faktisk resultatmåling og perspektiv på og i motgang. 

Mulig du tror jeg overdriver, men jeg syns uansett du skal ta en titt. Kan være bortkastet tid og at eneste du sitter igjen med er noen morsomme fotballanekdoter. Kan og være, at du som meg, vokser litt.