Dronning Mette-Marit har vært alvorlig syk og gjennomgått lungetransplantasjon, stesønnen sitter varetektsfengslet med fotlenke i påvente av ankesaken, og faren kong Harald er død.

Samtidig er Europa inne i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen på flere tiår. Her hjemme nærmer også en annen, mer langsom og snikende krise seg. Norge blir eldre, behovet for helse- og omsorgstjenester øker, mens det blir stadig vanskeligere å skaffe nok mennesker til å gjøre jobben.

Den nye kongen overtar med andre ord tronen i krisenes tid. Noen akutte og dramatiske, andre kriser er varslet så lenge at faren er at vi venner oss til dem før de for alvor inntreffer.

Elementer av dette var også å spore da kong Haakon tirsdag avla eden til Grunnloven foran et samlet Stortinget. Seremonien var alvorstung og verdig. Sorgen over kong Haralds bortgang var fortsatt nær, men i stortingssalen var det også forventning og glede over kongen som nå skal overta etter ham.

Én person manglet

Foran kong Haakon satt hele Stortinget og regjeringen. Samfunnstopper og utenlandske diplomater, i tillegg til norske og utenlandske journalister fylte salen. Ved hans side satt datteren, kronprinsesse Ingrid Alexandra. Dronning Sonja og prins Sverre Magnus deltok også i det kongelige følget.

Da eden var avlagt, fylte kongesangen hele stortingssalen. Flere maktet ikke å holde tårene tilbake. Det var et historisk øyeblikk, men også et svært menneskelig et.

Én person manglet. Dronning Mette-Marit skulle ha sittet ved sin konges side. I stedet måtte hun tilbringe dagen under observasjon på grunn av komplikasjoner etter lungetransplantasjonen.

Møter med helse-Norge

Kong Haakon har selv møtt helsevesenet mange ganger gjennom 35 år som kronprins. Helse har aldri vært hans fremste interessefelt, og det ville være feil å fremstille den nye kongen som en mann som har gjort helse til sin fanesak. Miljø og bærekraft, ungdom, internasjonale spørsmål og næringsliv har vært langt mer fremtredende.

Likevel går møter med sårbare og utsatte grupper, pasienter og helsepersonell som en rød tråd gjennom kronprinsgjerningen.

I Liberia møtte han en sykepleier og en jordmor som hadde fått ebola under epidemien, overlevd og gått tilbake til arbeidet. På Haukeland stilte han opp for å få flere nordmenn til å gi blod. 

Da koronapandemien traff Norge, var helsepersonell blant dem Haakon tidlig tok kontakt med. I mars 2020 takket han ansatte ved Haukeland og sa at det var en fellesinnsats i helsesektoren «som det står respekt av».

Psykisk helse, rus og utenforskap har vært tilbakevendende temaer.

– Hvem som helst kan få et rusproblem. Det kommer ikke alltid av en vanskelig oppvekst, psykiske plager eller andre kompliserte forhold. Det kan ramme oss alle i en eller annen grad i perioder av livet, sa han under åpningen av Ruskonferansen i 2021.

Julaften 2022 besøkte han, kronprinsesse Mette-Marit og prinsesse Ingrid Alexandra Rikshospitalet. Der møtte de barn, foreldre og ansatte på blant annet nyfødtintensiven og barnekreftavdelingen.

Snikende krise

Da han åpnet det nye universitetssykehuset i Stavanger i januar i år, sa han noe som er verdt å hente frem igjen:

«Sykehus er en del av grunnfjellet i samfunnet vårt.»

Så la han til:

«Det er først når pasienter og pårørende møter ansatte – når mennesker møter mennesker – at bygget blir til et sykehus».

Det er en treffende beskrivelse. Også fordi den peker mot den kanskje vanskeligste utfordringen for norsk helsevesen de kommende tiårene. Vi kommer ikke først og fremst til å mangle sykehusbygg, men vi kommer til å mangle mennesker.

Tallene har vært kjent lenge. Befolkningen blir eldre, og stadig flere vil trenge behandling, pleie og omsorg. Samtidig vil veksten i den yrkesaktive delen av befolkningen bli langt svakere. Kampen om arbeidskraften vil tilta, og allerede i dag mangler kommuner og sykehus sykepleiere og annet helsepersonell.

Det er en annerledes krise enn krigen som pågår i Ukraina. Den utløses ikke på én bestemt dato, og den vil ikke gi oss bilder av stridsvogner eller utbombede byer. Det kommer heller ingen pressekonferanse der noen erklærer at eldrebølgen har begynt. Vi vet bare at den kommer.

Det gjør den på mange måter vanskeligere å håndtere politisk. For når en krise utvikler seg gradvis, er det alltid mulig å utsette de vanskelige beslutningene litt til.

Et aldrende kongerike

Kong Haakon vil neppe ha noen rolle i å løse bemanningskrisen i helsevesenet. Det skal han heller ikke ha. Hvor mye Norge skal bruke på helse, hvordan tjenestene skal organiseres, hvilke oppgaver sykepleiere skal ha og hvor mange som skal utdannes, er politiske spørsmål. Makten til å avgjøre dem ligger hos menneskene som satt foran ham i stortingssalen, og den nye kongen kommer til å regjere gjennom konsekvensene av beslutningene disse politikerne tar.

Kong Haakon vil møte et Norge som blir betydelig eldre. Han vil besøke sykehus og sykehjem, og møte pasienter, pårørende og ansatte. Han vil møte kommuner som sliter med å få turnusene til å gå opp, og helsepersonell som opplever at stadig flere trenger hjelp.

Da Mette-Marit måtte gjennom en lungetransplantasjon på Rikshospitalet, kom Haakon ikke lenger på offisielt besøk. Han var ektemannen til en alvorlig syk pasient. På det punktet er kongefamilien som alle andre familier.

En annen regjeringstid

Kong Haakon begynner sin kongsgjerning med ferske erfaringer som svært mange av oss som han nå er konge for, kjenner til: hvor raskt sykdom kan forandre livet, og hvor avhengige vi er av et velfungerende helsevesen når det skjer.

Samtidig overtar han et Norge der spørsmålene om hva dette helsevesenet skal klare i fremtiden, blir stadig vanskeligere.

Helse er bare én del av bildet. Europa er i krig. Den sikkerhetspolitiske ordenen Norge har lent seg på gjennom generasjoner, er under press. Opprustningen skyter fart. Demokratier utfordres både utenfra og innenfra. Klimaendringene stiller allerede nå samfunn over hele verden overfor nye prøvelser.

Kong Haakon kan derfor få en ganske annen regjeringstid enn den faren fikk. Da kronprins Harald ble konge i januar 1991, var den kalde krigen var slutt. Sovjetunionen skulle snart gå i oppløsning og optimismen rundt demokrati, internasjonalt samarbeid og globalisering var stor. Norge gikk inn i en periode med voksende velstand og etter hvert enorme oljeinntekter. Haakon overtar i en tid der mye av dette ikke lenger kan tas for gitt.

Det gjør kongens viktigste oppgave desto tydeligere. Han skal ikke løse krisene, og han skal heller ikke fortelle de folkevalgte hvordan de skal løse dem. Kongen skal ikke drive helsepolitikk. Ei heller skal han mene noe om sykehusbudsjetter, bemanningsnormer eller sykepleierlønn. Den makten ligger – slik eden han avla i dag understreker – hos demokratiets institusjoner.

Men en konge kan se, lytte, og løfte frem mennesker og innsats som ellers ikke alltid blir sett.

Tilbake på sykehuset

Etter å ha blitt jublet frem av folket på Karl Johan noen timer tidligere, ankom kong Haakon Rikshospitalet i 17-tiden tirsdag sammen med dronning Mette-Marit.

Det er vanskelig å tenke seg en tydeligere illustrasjon på de to rollene kong Haakon nå må leve med.

Slik endte den første store dagen i kong Haakon VIIIs regjeringstid. Ikke på Slottet, men på sykehuset – som pårørende til sin dronning.