Nå skal sykefraværet ned igjen. Det skal forebygges, følges opp, tilrettelegges og reformeres. Regjeringen lanserer nye tiltak, og fastlegene får nye føringer. 

Målet er vanskelig å være uenig i: Flere skal kunne stå i arbeid, og færre skal falle ut. Men jeg savner et langt enklere spørsmål: 

Hva om vi også må forebygge det arbeidslivet som gjør mennesker syke?

Arbeidslivet skaper også belastning

I sykefraværsdebatten rettes blikket stadig mot arbeidstakeren. Hvordan kan den enkelte mestre stress bedre? Komme raskere tilbake? Hvordan kan legen følge opp bedre? 

Men hva med selve arbeidsplassen? 

For samtidig som staten snakker varmt om forebygging, har vi gjennom år etter år bygget et arbeidsliv med stadig mer dokumentasjon, rapportering, kontroll, målstyring, møter og digitale systemer. 

Læreren skal undervise, men må dokumentere. Saksbehandleren skal hjelpe, men må registrere. Politiet skal være ute blant folk, men må også håndtere stadig mer administrasjon. Helsepersonell skal ta vare på pasienten, men opplever at stadig mer tid går til systemet rundt pasienten.

Styringen griper inn i legens skjønn

Dokumentasjon og styring er nødvendig. Problemet oppstår når middelet begynner å spise opp formålet. Og her mener jeg regjeringen har valgt feil spor. 

I mai lanserte regjeringen nye grep for å redusere sykefraværet. Gradert sykmelding skal være hovedregelen, leger skal forklare hvorfor de skriver full sykmelding, og takstene er lagt om slik at legen får lavere betaling ved full sykmelding, høyere ved gradert sykmelding og høyest ved ingen sykmelding. 

Dette er styring av medisinsk skjønn gjennom system og økonomi. 

Fastlegen er ikke et virkemiddel for å gjennomføre regjeringens sykefraværsmål. Legens oppgave er å gjøre en faglig vurdering av pasientens helse og arbeidsevne.

Sykefraværet kan starte på jobben

Når staten forsøker å påvirke denne vurderingen gjennom økonomiske incentiver, bør vi spørre om vi er på vei i feil retning.

For sykefravær starter ikke nødvendigvis på legekontoret. Det kan starte på arbeidsplassen. I tidspresset. I underbemanningen. I mangelen på innflytelse. I stadig nye krav. I følelsen av å bli målt på alt annet enn det man faktisk er ansatt for å gjøre. Regjeringen vet dette. 

Den nye IA-avtalen sier selv at arbeidsplassen er hovedarenaen for innsatsen mot sykefravær og at arbeidsmiljø, ledelse og tilrettelegging er sentralt. Da bør også politikken begynne der.

Arbeidsplassen må forebygge mer

Hva bør gjøres? 

For det første må vi slutte å tro at alle samfunnsproblemer kan løses med nye styringsgrep. Før staten lager nye krav, rapporteringssystemer og kontrollordninger, bør den spørre om tiltaket faktisk frigjør tid til kjerneoppgaven – eller bare skaper mer administrasjon. 

For det andre må arbeidsplassene få større ansvar for å identifisere og fjerne forhold som skaper unødvendig belastning. Ikke bare følge opp den som allerede er blitt syk. 

For det tredje må faglig handlingsrom og medbestemmelse styrkes. Mennesker som har innflytelse over egen arbeidshverdag, har også bedre muligheter til å håndtere belastninger. 

For det fjerde bør fastlegenes medisinske skjønn skjermes mot økonomisk detaljstyring. Staten bør gi legene kunnskap og gode verktøy – ikke økonomiske signaler om hvilken sykmeldingsgrad som er mest ønskelig. 

Og for det femte bør regjeringen våge å evaluere sine egne tiltak. Hvis et nytt styringsgrep ikke virker, bør det fjernes. Ikke bygges inn i enda en reform.

Folk trenger tid til å gjøre jobben

Det høres kanskje enkelt ut. Men kanskje er det nettopp enkelheten vi har mistet. 

En helsefremmende arbeidsplass handler ikke først og fremst om fruktfat, trimrom eller mindfulness. Det handler om å få tid til å gjøre jobben ordentlig. Om å bli hørt. Om faglig handlingsrom. Om innflytelse. Om ledere som kjenner arbeidshverdagen. Og om å kunne gå hjem med følelsen av at man faktisk fikk gjort den jobben man er ansatt for å gjøre. 

Hva hjelper det å sende en utslitt arbeidstaker tilbake til den samme arbeidshverdagen som gjorde vedkommende syk? 

Vi bør derfor slutte å spørre bare: Hvordan får vi folk raskere tilbake på jobb? Vi må også spørre: Hvordan lager vi jobber folk har krefter til å være i? Det er ikke mindre arbeidslinje. Det er en mer ærlig arbeidslinje.

Og kanskje er det på tide at staten begynner å forebygge arbeidslivet – ikke bare arbeidstakerne.