Du er klar over at det allerede finnes et språkkrav for å komme inn på sykepleierutdanningen, ikke sant?

Språkkunnskaper i norsk minimum B2 ( bergensresten) bør vel være minstekravet for inntak i utdanningen. Det er allerede et av mange krav for utenlandske sykepleiere som ønsker å jobbe i Norge fra land utenfor Eu/ EØS . Helsevesenet går glipp av verdifull kompetanse da disse ikke får godkjent utdanning her da det er mange krav som skal oppfylles. Kjenner flere som snakker, skriver og forstår perfekt det norske språk. Da bør i det minste kravene i språk for utenlandske statsborgere som skal ta utdanning her føre til god og forsvarlig språkforståelse, hvis dette er som beskrevet er problem. Dette kan få alvorlige følger. Det er ikke ukjent at både pasienter og pårørende har beskrevet språkproblemer som gir grunn til bekymring.

Dette språkproblemet reiser spørsmål om rolle- og ansvarsfordelingen mellom utdanningsnivåene. Universitetenes og høyskolenes primære oppgave er å tilby fagutdanning og utvikle studentenes profesjonskompetanse. Når betydelige ressurser må brukes til grunnleggende norskopplæring, vil det måtte gå på bekostning av tiden og oppmerksomheten som burde være viet til å bygge sykepleiefaglig kompetanse. Det er derfor viktig å diskutere hvordan studenter kan sikres nødvendige språkferdigheter før de starter på krevende universitetsutdanninger.

Dette er kanskje særlig utfordrende for studenter som ikke har norsk som morsmål, men det er viktig å understreke at vi også ser kommunikasjonsutfordringer hos norskspråklige studenter. Som praksislærer har jeg møtt studenter som strever med både språkforståelse, skriftlig og muntlig formuleringsevne, konsentrasjon og formidling av faglig informasjon.

Også i min kliniske hverdag som sykepleier opplever jeg at språklige utfordringer ikke nødvendigvis begrenser seg til dem med et annet morsmål enn norsk. Selv mellom de skandinaviske språkene kan det oppstå betydelige misforståelser, særlig knyttet til rapportering, informasjonsutveksling og forståelse av kliniske beskjeder.

Her mener jeg vi må være både tydelige og varsomme. Som praksislærer opplever jeg at enkelte sykepleiere og praksisveiledere vegrer seg for å ta opp språklige utfordringer, i frykt for å bli oppfattet som diskriminerende. Det synes jeg er bekymringsfullt.

For dette handler ikke om kjønn, etnisitet eller hvor man kommer fra. Det handler om kompetanse, kommunikasjon og ikke minst pasientsikkerhet. Kravene til å forstå, tolke og formidle informasjon må være de samme for alle, uavhengig av bakgrunn.

Samtidig må vi skille mellom språklige utfordringer som kan møtes med veiledning og tilrettelegging, og manglende kommunikasjonsferdigheter som faktisk kan gå ut over forsvarlig yrkesutøvelse.

Studentene må forstå hvilke konsekvenser misforståelser kan få, både for pasientene, kollegene og dem selv. Og vi som veiledere må tørre å gi ærlige, konkrete og konstruktive tilbakemeldinger når kommunikasjonen ikke er god nok.

Jeg har erfart mange ganger å jobbe i miljøer der norskkunnskapene var meget dårlig. Det bidro til utrygghet og stress blant demente pasienter. Jeg kjenner meg godt igjen i det som blir skrevet her.

Det burde gjelde ALLE utenlandske som skal jobbe innen helse. Ikke bare sykepleiere. ALLE: assistenter, helsefagarbeidere, sykepleiere, vernepleiere, leger etc.

Hvis man vil» jobbe med mennesker»,bør man ha vidd, kulturforståelse, evne til innlevelse , humor og taktfullhet. Ha en god moral og være diskret.
Språk er og en fordel

Ikke sjelden skriver sykepleierdtudenter et ubehjelpelig norsk, pepret med stavefeil. Hvordan har de kommet gjennom videregående og inn på sykepleierstudiet med så svake kunnskaper?

Jeg er enig med Alette i at utdanningsinstitusjonene har ansvar for å kartlegge studentenes språkkompetanse og støtte dem i språkutviklingen gjennom profesjonsutdanningen. Selv har jeg vært studentrepresentant for studenter med norsk som andrespråk. Målet med arbeidsgruppen, som består av undertegnede og faglærere fra ulike campuser, er å styrke norskkunnskapene til studenter med norsk som andrespråk. Tiltakene er rettet mot denne studentgruppen for å styrke deres språk- og kommunikasjonskompetanse og forebygge frafall.

Samtidig mener jeg at studentene også bør ta et selvstendig ansvar for sin egen språkutvikling. Å beherske et språk krever imidlertid mye innsats fra den enkelte student. Studentene bør derfor selv reflektere over hvilket språknivå de befinner seg på, og hvilke områder de trenger å forbedre. I tillegg bør språket øves og trenes på, ikke bare på skolen, men også som en del av de daglige rutinene.

Dette kan for eksempel innebære at studentene velger å snakke norsk fremfor morsmålet sitt hjemme, eller at de fortsetter å bruke norsk når de er sammen med venner som har samme morsmål. Det å bli eksponert for norsk i ulike sosiale sammenhenger, der språket brukes i hverdagen, har mye å si for studentenes språklige utvikling. Dette innebærer at studentene selv bør skape muligheter for å øve på språket og gjøre norsk til en naturlig del av hverdagen.

Jeg mener derfor at ansvaret for å styrke studentenes språkkompetanse ikke bare ligger hos utdanningsinstitusjonene, men også må ses i sammenheng med studentenes egen vilje og motivasjon til å lære norsk og bli integrert i det norske språkmiljøet.

Det er nok irriterendw når på en side snakker vi om diskriminering, rasisme av utelandske helsepersonell og på den andre siden fremhever vi at vi vil ikke ha utenlandske kraf in helsesektoren selv om de bor i Norge. Galskap kjenner ikke grenser og norske helsevesenet er av seg selv stor galskapet. Vi vil ha likeverdige tjenester for alle, så for norske sykepleiere krever vi minst av to minoritetsspråk i utgangsounkt på nivå C1! Det samme for svendske, danske sykepleiere som dere elsker å fremheve dem,men uansett alt for få norske eldre forstår dem, det samme som utelanlandske fast boen i Norge har store vanskeligheter å få til seg hva de mener,me de er prioritert i norske helsevesenet! Personlig verdi sier i dette lande NOTHING! VIKTIG Å VÆRE NOK NORSK og uansett aldri blir NOK!