Språk er viktig, men språkkrav alene er ikke nok
Språk er viktig, men pasientsikkerhet skapes også gjennom raskere godkjenning, mentorordninger, tidlig kontakt med helsevesenet og anerkjennelse av migranthelsepersonell som en ressurs.
Artikkelen «Språkproblemer i helsetjenestene: «Forstår du hva jeg sier?» i Sykepleien løfter frem et reelt problem: God kommunikasjon er avgjørende for pasientsikkerheten, og mangelfulle norskkunnskaper kan føre til misforståelser og feilbehandling. Det er derfor naturlig å diskutere språkkrav. Samtidig er det viktig å unngå en forenklet forståelse der løsningen primært blir strengere krav til norsk.
Forskning på høyt utdannede migranter med helsefaglig bakgrunn viser at språk bare er én av flere barrierer. Lange autorisasjonsprosesser, manglende nettverk, begrenset kjennskap til det norske helsevesenet og få muligheter til praksis gjør at verdifull kompetanse ofte blir stående ubrukt.
Mentorordninger styrker kompetansen
Erfaringene fra prosjektet Integration for Health ved Universitetet i Bergen viser at mentorordninger og aktiv deltakelse i helsefaglige læringsmiljøer kan styrke både språkferdigheter, systemforståelse og tilknytning til arbeidslivet. Deltakerne rapporterte økt selvtillit, bedre kjennskap til autorisasjonsløpene og større forståelse av norsk helsetjeneste.
Prosjektet viser også hvorfor tidlig kontakt med norsk helsevesen er viktig. Helsepersonell utdannet i andre land bringer med seg verdifull kompetanse, men også erfaringer fra andre behandlingskulturer og profesjonelle normer. Gjennom dialog, undervisning og kontakt med norsk helsetjeneste utviklet deltakerne en bedre forståelse av prinsippene som ligger til grunn for norsk praksis. Slik profesjonell orientering kan bidra til å redusere misforståelser og styrke pasientsikkerheten.
Helsevesenet må ta kompetansen i bruk
Derfor bør debatten handle om mer enn språkkrav alene. Ja, helsepersonell må kunne kommunisere godt med pasienter og kolleger. Men dersom vi ønsker både pasientsikkerhet og bedre ressursutnyttelse, må vi også forkorte tiden til autorisasjon, etablere mentorordninger, tilby relevante praksisarenaer og se høyt utdannede migranter som en ressurs.
Norsk helsevesen trenger kompetansen deres. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor gode norskkunnskaper de har, men også hvor godt systemet vårt er til å ta dem i bruk.
2 Kommentarer
Dette er whataboutism på sitt beste og det kommer opp hver eneste gang noen drister seg til å si høyt at gode språkkunnskaper er livsviktig. Da kommer det alltid noen og sier joda, språk er viktig, men se heller på hundre andre ting som må forbedres! På den måten trekkes oppmerksomheten bort fra det egentlige temaet - som var språkkrav. Og alle som følte seg tråkket på tærne puster lettet ut.
Milton Friedman
,Dette er sannheten. Som sykepleier må jeg av egen erfaring si meg enig i at helsevesenet er overfylt av utenlandske arbeidstakere som har jobbet i flere år uten at de verken muntlig eller skriftlig når opp til B1-nivå, og som i årevis heller ikke har hatt vilje til å forbedre språkferdighetene sine på eget initiativ.
Man kan innføre et strengere språkkrav på B2-nivå, men hva skal man gjøre med den store gruppen utenlandske arbeidstakere som allerede er ansatt, som systemet allerede er overbelastet med, og som ikke engang når B1-nivå?
Hvis man innfører et strengere krav om B2, hvordan skal man da kunne tiltrekke seg sykepleiere fra EU-land – sykepleiere som har sterke kliniske ferdigheter og en utdanning som i praksis tilsvarer den norske? De må selv betale for bolig, reisekostnader, autorisasjon og språkopplæring, samtidig som den norske staten forventer at de skal komme som en «ferdig pakke». Hva får de igjen for det?
Sykepleiere som i sine hjemland utelukkende har arbeidet med klinisk sykepleie i helseinstitusjoner, forventes nå å smøre pålegg på brød, vaske pasientenes klær og utføre en rekke andre oppgaver som ligger utenfor deres kompetanse – oppgaver de aldri har utført i sine hjemland – og for dette får de tre dagers opplæring. Alt dette til lønninger som ikke er spesielt attraktive.
Med dagens rekrutteringspolitikk vil man ikke klare å tiltrekke seg kvalifisert helsepersonell fra EU. I stedet vil rekrutteringen fortsatt i stor grad være basert på helsepersonell som allerede har kommet til Norge, hovedsakelig gjennom familiegjenforening eller som flyktninger.
Tyskland og Irland, Storbritannia og også Sveits er store konkurrenter for Norge når det gjelder rekruttering av sykepleiere. I motsetning til Norge tilbyr disse landene sykepleiere noe tilbake. De forventer ikke at en kvalifisert sykepleier skal komme som en «ferdig pakke» og samtidig betale kostnadene selv, slik at det blir kostnadsfritt for det norske statsbudsjettet, men en stor økonomisk belastning for sykepleieren selv.